Den banale hverdagen
UTSTILLING: Vår anmelder merker seg gode anslag hos unge Urd J. Pedersen. Men han spør seg også om disse verkene er mer enn tomme banaliteter. Rogaland kunstsenter: Urd J. Pedersen, maleri, objekt. T.o.m. 28. april
En kunst som speiler virkeligheten rundt oss, kan ikke unngå å ta opp i seg det banale. Men hvis kunsten hele tiden vektlegger banalitetens uutholdelige letthet, blir den så også selv banal? Kan kunsten da ha noen relevans for en betrakter som kommer utenfra og ser inn i et slikt kunstnerskap?
Slike spørsmål melder seg i utstillingen til Urd J. Pedersen i Rogaland kunstsenter. For Pedersen leter ikke etter de enestående, meningstunge eller sublime øyeblikkene; i stedet snur hun seg rundt, om sin egen akse, for å feste naermest hva som helst fra sine omgivelser på lerretet og i keramikkens leire. Dette viser hun fram både som konkrete gjenstander og som glimt av egne følelser. Pedersen er åpenbart en kunstner som arbeider spontant og hurtig; hun fastholder opplevelser og følelser før de fordamper, som i en kontinuerlig bevissthetsstrøm.
Inderlig
Resultatet er en utstilling med mye iherdighet – her opplever jeg mer energi i helheten enn kunstnerisk kvalitet i det enkelte verk. For sant å si er galleriet fylt med malerier og keramiske figurer som legger seg tett opp mot kitschens tomme banalitet, og det er ikke alltid enkelt å avgjøre om Pedersen faktisk mener alvor, eller om hun prøver å trekke kitschen over i camp. Det siste krever en ironisk distanse det ikke er lett å finne spor av her. For meg synes det som om hun legger en inderlighet inn i sitt arbeid som kunstner – og det er nettopp denne dimensjonen som etter hvert får meg til ikke å stirre meg blind på enkeltarbeidenes tynne innhold og en til dels ganske påver utførelse. I stedet vokser utstillingen langsomt som helhetsopplevelse.
For det er som om Pedersen anvender kunsten som en overlevelsesstrategi i en banal verden, som om hun sier at kunsten kan ta til seg, eller gjøre krav på, det helt betydningsløse, det ubehjelpelige, det oversette. Hun former en pregløs «Høne» i keramikk, eller, i samme materiale, en «Replika av pyntegjenstand fra Wenche Joachimsens stue»; hun maler et passelig kaotisk interiør med høne med mikrofon og sofagruppe fra samme stue, og en «Kopp med tårer». Slik bruker hun sin kunst til å erobre livet, ikke gjennom de store, prangende fasader, men gjennom bakgatene, ikke gjennom de viktige øyeblikk, men gjennom de unnselige. Ofte ved nok en gang å framstille det som allerede er reprodusert millioner av ganger i den klisjébefengte nipsen fra peishyller og småbord. Det er som om hun forsøker å gjøre det kvelende litt mindre kvelende, det lamme litt mer spenstig, ikke i form, men som tanke.
Ålreite dyr
Kanskje er ekorn ålreite dyr; i hvert fall mener Pedersen det i sin samling av arten: «Ekorn, se det som er ekte, godt og riktig», er én av hennes titler; det er en samling små keramikkdyr – noen søte, noen knapt mer enn halvformede leirklumper, nipsskisser. Slik leker hun med selve kitschens kjerne: kunstens imitasjonssystem (Hermann Broch). Kitsch er masseproduksjonen av ferdigfordøyde formler og imiterte følelser (Clement Greenberg). Kitschen er den sentimentale, kategoriske enigheten med tilvaerelsen, den som beveger oss til tårer fordi disse tårene forener oss med hele menneskeheten, men bunner i våre tanker og følelsers banalitet (Milan Kundera). Eller, som altså Pedersen selv sier i verkstittelen: «se det som er ekte, godt og riktig». Så fyller hun da også en hel kopp med Kunderas tårer.
Følelse som tomt hylster. Følelse som en hurtig malt «Triumf» og som en like hurtig malt «Fiasko». Men likevel med tilstrekkelig avstand til kitschen glatthet; for hos Pedersen finnes en villet ubehjelpelighet som gir øyet motstand. Dessuten en beherskelse av ulike kunstneriske teknikker: olje, eggtempera, bladgull og linotrykk kombinert på lerret. Og en serie «Luftmalerier», små naturimpresjoner, som om de hurtige penselstrøk er det samme som å trekke frisk luft; en overlevelsesstrategi.
Det er beholdningen så langt for denne unge kunstneren, som med utgangspunkt i Kunstskolen i Rogaland nylig avsluttet sin masterutdanning ved Kunstakademiet i Oslo. Jeg ser anslag til mye godt i denne utstillingen, og jeg ser en kunstner som kretser rundt sin egen akse for å prøve å erobre den naere verden, ved å opprettholde hverdagslivets impulser i et slags kunstnerisk vedlikeholdsprosjekt.