– Det blir ikke ro om «Kielland» før alle arkivene åpnes og ansvar for ulykken plasseres
STAVANGER: Mens ulykkesgranskinger av store oljeulykker i Canada og Storbritannia var preget av åpenhet, har «Kielland»-saken i Norge vaert lukket, sier UiSprofessor Marie Smith Solbakken som har sammenlignet storulykker i de tre landene.
WTor Gunnar Tollaksen
Du skal ikke snakke lenge med en oljearbeider om «Kielland» før det kommer fram at de ikke har lit til de konklusjonene som granskingskommisjonen kom fram til.
Mens ulykkesgranskinger av store oljeulykker i Canada og Storbritannia var preget av åpenhet, har «Kielland»-saken i Norge vaert lukket, sier UiS-professor Marie Smith Solbakken som har sammenlignet storulykker i de tre landene.
Marie Smith-Solbakken kjenner godt igjen den lukketheten som preger «Kielland»-ulykken som oljearbeider John Reidar Gard fortalte om i Aftenbladet i går. Bare det at sentrale vitner av «Kielland»-ulykken har vaert tause i så mange år, mener hun viser tausheten som «Kielland»-saken har vaert preget av i alle årene.
Dette henger sammen med funnene Marie Smith-Solbakken har gjort i sitt mangeårige forskningsarbeid på «Kielland»ulykken: Granskingen av «Alexander L. Kielland»-ulykken har vaert preget av hemmelighold og manglende åpenhet. Dette står i sterk kontrast til ulykkene med oljeplattformen Piper Alpha-katastrofen i Storbritannia og «Ocean Ranger» i Canada.
Lukkede prosesser
«Ocean Ranger» kantret og havarerte utenfor Newfoundland i 1982. Alle de 84 om bord omkom. I 1988 var det en gasslekkasje på produksjonsplattformen Piper Alpha i britisk sektor av Nordsjøen. Den eksplosjonsartede brannen tok livet av 167 mennesker.
Smith-Solbakken og Hans-Jørgen Wallin-Weihe har i en forskningsartikkel sammenlignet granskingene av ulykkene og hvordan de ulike landene håndterte dem.
-I ulykken med Piper Alphaplattformen viser britene vilje og evne til å peke på ansvar. To arbeidere dømmes post mortem (etter at de døde) fordi de ikke skrudde av gasstilførselen som førte til gassutblåsingen. Det er en kraftig reaksjon fra kommisjonsleder lord Cullen, men han bruker dette som en inngang til å opprulle den dårlige arbeidskulturen disse to arbeiderne var et produkt av. Arbeiderne selv gjorde bare det som var forventet av dem ut fra det sterkt hierarkiske systemet om bord. Hensynet til å opprettholde produksjonen gikk foran sikkerheten, forklarer Smith-Solbakken.
Ansvar plasseres ikke
Den britiske håndteringen av oljekatastrofen på Piper Alpha mener Smith-Solbakken står i sterk kontrast til den norske håndteringen av «Kielland»-ulykken. Selv om det norske systemet var på plass med involvering og arbeidstakermedvirkning, og hvor myndighetene hadde reagert sterkt mot Phillips på Alpha-brannen og Bravo-utblåsingen, samt mot Mobil for skaftebrannen på Statfjord A i 1978, ble ikke lovverket brukt mot arbeidsgiver og operatør etter «Kielland»-ulykken.
-Det bemerkelsesverdige med «Kielland»-granskingene er at det overhodet ikke plasseres noe som helst ansvar. «Kielland»-ulykken blir dermed et brudd med de alvorlige ulykkene på 1970-tallet i Nordsjøen. Mange snakker om en kultur før og etter «Kielland», dette er ikke riktig. Myndighetene hadde allerede alle verktøyene på plass for å fordele ansvar for ulykken, men gjorde det likevel ikke. Hvorfor skjer dette bruddet? -Kanskje kan det ha med ulykkens størrelse å gjøre. Husk på at oljeselskapet Occidental, som var operatør da Piper Alpha-ulykken skjedde, måtte pakke sammen sakene sine etter ulykken. Omfanget av «Kielland»-ulykken var så stort at vi ikke skal se bort fra at saken kunne utløst regjeringskrise, at den norske styringsmodellen og konsesjonsvilkår ble satt