Lekser – trenger elevene dem?
SKOLE: Skal de unge vokse som mennesker, trenger de også puritanske dyder som selvkontroll, viljestyrke, utholdenhet, nøysomhet og frustrasjonstoleranse.
Inge Bø
Spørsmålet synes evigvarende. Det ble nylig stilt i Stavanger Aftenblad 19. februar. Der bekreftet skolesjefen i Gjesdal, Jone Haarr, at lekser er viktige. Han gjør det ved å vise til sju vedtatte retningslinjer, mens skolesjefene i Sandnes og Stavanger delegerer avgjørelsen til rektorene. Resultatet er at noen skoler har leksefri, mens andre gir hjemmearbeid i varierte utgaver.
På samme sted i avisa får vi også professor i pedagogikk Thomas Nordahls tenker om lekser. Han er helt på linje med Haarrs retningslinjer og mener hjemmearbeid fremmer laering når det tilpasses elevens nivå. Helst vil han at elevene klarer seg uten hjelp fra foreldrene; «for en eller annen gang skal de jo ut av huset», føyer han til.
Lekser er viktige
Selv mener jeg at Haarr og Nordahl treffer godt: Lekser er viktige av mange grunner. Først dette: Det er viktig at hjemmearbeidet individualiseres, differensieres og varieres. Eksempler: Én dag kan hele klassen få i oppdrag å lete fram stoff om pietismens framvekst (KRLE). En annen dag får de elevene som har en bestefar, i oppgave å intervjue ham om hans egen barndom, mens de andre i klassen får som lekse å intervjue bestemor (historie). Et annet eksempel: Laereren oppdager at Petter er usikker i bøyning av sterke verb i nynorsk og gir ham øving som ekstralekse (norsk). Elevene kan også få i oppdrag å notere viktige nyheter i Dagsrevyen eller å finne andre opplysninger på tv som kan vaere aktuelle i forbindelse med et prosjekt (samfunnsfag).
Når jeg griper ordet, er det for å supplere med et synspunkt som sjelden nevnes – lekser som plikt og utfordring. Først et kort tilbakeblikk: I intelligenstestingens barndom (1940-70-årene) fant man høyt samsvar mellom IQ-poeng og skoleflinkhet. Da var budskapet å forbedre tankeevne og teoretiske ferdigheter. I 1970 – 90-årene – fant forskerne at trivsel, motivasjon og sosialitet fremmet laering, derfor mer av dette. I de siste 30-årene har forskerne i større grad fokusert på viljestyrke, flid og utholdenhet som elementer i laering. Derfor det samme mantra: Mer av dette.
«Fysst skal du yda, så kan du nyda» Dette er ingen nyhet: Alt hos de gamle romerne finner vi et ordtak som fanger inn budskapet: Per ardua ad astra – gjennom strabaser til stjernene – eller på rim: Gjennom møye til det høye – et mantra som i min barndoms pietistiske oppdragelse ble lagt ut med moralsk appell: «Fysst skal du yda, så kan du nyda».
I praksis førte denne strategien til at barn av min generasjon, hadde mange plikter – innendørs og utendørs, saerlig i jordbruksfamilier. Det stålsatte viljen å holde ut i jobber du ikke kunne fordra. Én av mine var å slå plenen, andre plikter var kjøkkentjenester. På skolen var det sånn ved ukens slutt at hvis vi hadde vaert flinke til holde ut ukens strevsomme dager, fikk vi holde «klassens time» med mye gøy før vi tok helg.
Følelsen av mestring
«Å nyda» er den prisen du får når du har strevd deg igjennom noe som var tungt eller vanskelig. Prisen kan vaere alt – fra en ting, en karakter eller ros. Den største belønning er likevel de gode følelsene av mestring og fryd du får ved gjennomføring.
Tilbake til lekser: De bør vaere en plikt, men også en utfordring – bare arbeidet er meningsfullt, gjennomførbart og begrenset i tid. En eller annen gang skal elevene ut i verden, var ett av Thomas Nordahls argumenter. Sentrale ledd – i skolens hverdag og målsetning – bør derfor vaere å utvikle elevenes intellektuelle og sosiale ferdigheter. Men skal de vokse som mennesker, trenger de også puritanske dyder som selvkontroll, viljestyrke, utholdenhet, nøysomhet og frustrasjonstoleranse.
Lekser skal også vaere et sentralt bånd mellom hjem og skole. Det er i forbindelse med barnets hjemmearbeid foreldrene får den daglige, konkrete kontakten med skolen.