Rusforsker: Kommunen bør si unnskyld til Siw
STAVANGER: Et informasjonsog varslingssystem som kan redde liv. En gravstøtte. En unnskyldning. Stavanger kommune må gjøre mye for å rette opp sin «skandaløse svikt» i oppfølgingen av Siw, mener rusforsker. – Stavanger kommune bør unnskylde seg overfor Siw og mennesker som har opplevd tilsvarende. Siw lever jo ikke lenger. Men de bør likevel unnskylde at de ikke greide å følge opp en så hjelpesløs person bedre, sier Thomas Clausen, leder av Senter for rus- og avhengighetsforskning ved Universitetet i Oslo (Seraf).
I et debattinnlegg i Aftenbladet i dag skriver professoren om hvordan han opplevde lesningen av Siws historie, og setter den i sammenheng med forskningen og kunnskapen på feltet. Han har selv deltatt i noen av de viktigste studiene i Norge på overdosedødsfall og tvang overfor rusmisbrukere med psykiske lidelser.
– Historien om Siw ga meg, som sitter med tallene på PCen min til daglig, et helt nytt innblikk i livene bak tallene. Det har vaert verdifullt og rystende, sier Clausen.
Ikke kritikk av hjelperne
Selv om han skriver om «den skandaløse svikten i oppfølgingen av en alvorlig syk person», har han inntrykk av at mange som jobbet med Siw gjorde så godt de kunne.
– Mange har sikkert også gjort mer enn forventet. Flere har nok opplevd en maktesløshet. Min kritikk er en systemkritikk.
Han tror ikke Stavanger kommunes oppfølging av de mest utsatte rusmisbrukerne er dårligere enn andres.
– Det er samtidig dystert å tenke på. Desto viktigere er det å forbedre systemene, slik at hjelperne kan settes i posisjon til å utgjøre en forskjell. Jeg tror mange kommuner mangler gode systemer for å ivareta de aller sykeste blant oss, sier Clausen til Aftenbladet.
I 2011 var han selv med på å publisere en stor forskningsrapport om overdosedødsfall. Den viste at 186 av 232 personer som døde av overdoser i Oslo var i kontakt med hjelpeapparatet året før dødsfallet. I gjennomsnitt hadde rusmisbrukerne tre til fire ulike hjelpetiltak. 57 prosent var i kontakt med hjelpeapparatet i løpet av de tre siste ukene før dødsfallet.
Slik også Siw var.
– Det er flere som Siw. Og mange av dem er blitt forsømt av velferdsstaten, sier Clausen.
– Hvem hadde ansvaret?
Han viser til at Siws liv året før hun døde var preget av rus, psykisk lidelse og sosial nød. Flere i hjelpeapparat var bekymret for at hun skulle bli drept av noen i rusmiljøet eller dø av en overdose. «For lite ble likevel gjort for å forebygge nettopp overdose og for lite ble gjort for å redusere den skrikende sosiale nøden Siw levde under, og ingen synes å ta ordentlig tak i den kroniske psykiatriske lidelsen hun virket å ha pådratt seg», skriver Clausen.
Han er også kritisk til at kommunen ikke benyttet sin mulighet til å tvangsinnlegge Siw når hennes liv var i fare.
– Siw hadde fortjent at noen hadde tatt ansvar for henne, og vurdert en lengre tvangsinnleggelse på institusjon, sier Clausen.
Han viser til at Nasjonal overdosestrategi ble lansert det samme året. Helse- og omsorgsminister Bent Høie var da i Stavanger for å markere at de første nesesprayene som motgift mot overdoser ble delt ut.
«Det var ikke mangel på kunnskap om Siws situasjon som var det egentlige problemet, men problemet var heller at ingen fikk overblikk over det store og sammensatte bildet, og at ingen hadde det tydelige ansvaret. Hvem hadde ansvaret? Var det sosialtjenesten, de oppsøkende tjenestene, spesialisthelsetjenesten (psykiatrien), fastlegen eller politiet? Historien om Siw illustrerer godt et fragmentert tjenesteapparat, som ble et komplett impotent tjenesteapparat», skriver Clausen.
Etterlyser informasjonssystem Året Siw døde ble det registrert 289 overdosedødsfall i Norge.
«I 2015 var det altså ikke slik at man i offentlige etater kunne påberope seg at de ikke visste om farene og utfordringene i egen sektor. I overdoserapporten fra 2011 står det svart på hvitt at en av de store utfordringene synes å vaere et fragmentert tiltaksapparat der kommunikasjon mellom de ulike aktørene ikke fungerte godt nok.»
Clausen mener Stavanger kommune bør benytte anledningen til å utarbeide et informasjonsog varslingssystem som kan brukes mellom etater når liv og helse står på spill for mennesker i Siws situasjon. Forskeren tviler nemlig på at helse- og omsorgsministerens nye pakkeforløp innen rus og psykisk helse vil sørge for god informasjonsflyt om de tyngste og «vanskeligste» pasientene, de såkalte blålysmenneskene. En årsak til det er at slike pasienter er langt mer krevende å hjelpe enn gjennomsnittspasienten, for eksempel fordi de gjerne ikke vil ha hjelp.
I overdoserapporten fra 2011 går det fram at taushetsplikt og personvern hindret kommunikasjon mellom etater overfor de mest utsatte rusmisbrukerne. Clausen går så langt som å si at personvern av rusmisbrukerne ble rangert høyere enn å kommunisere på tvers for å gi nødvendig hjelp.
Og:
«I Siws historie er det nokså åpenbart at både informasjonssystemene og mange andre systemer må ha sviktet», skriver Clausen.
Han kjenner ikke til at Oslo eller andre kommuner ennå har laget informasjons- og varslingssystemer som løser disse problemene.
– Må kunne beslutte
Han er enig med helse- og omsorgsminister Bent Høie i at kommunen bør bruke Siw-saken til å evaluere tjenesteapparatet. Deretter bør nødvendige systemendringer foretas, for å forebygge liknende dødsfall. Clausen mener kommunen bør gjennomgå beslutningsstrukturene på rusfeltet.
«Det er fagmiljøene lengst ute i organisasjonene som best kan løse de komplekse utfordringene som ble beskrevet i arbeidet for å hjelpe Siw, men de må ha beslutningsmyndighet og delegert myndighet til f.eks. nødvendige innkjøp og bestillinger», skriver Clausen.
Han mener at også psykiatrien bør gjennomgå sine rutiner etter Siw-saken, men at kommunen har et spesielt ansvar fordi den hadde ansvar for ukentlig oppfølging.
Kultursenter i Siws navn? Derfor mener han kommunen ikke bare bør beklage, men også «umiddelbart sørge for at hun får et representativt gravsted, med gravstøtte hvor navnet er korrekt stavet».
Siw var levende opptatt av dans.
«Kanskje kunne kommunen som botsøvelse opprette et kultursenter for ungdom hvor ungdom kan drive med dans, musikk og teater i Siws navn og minne?» spør Clausen til slutt i innlegget. «Senteret kunne jo kommunedirektøren åpne og i åpningstalen fortelle om hvorfor tilbudet er opprettet nettopp i Siws navn og minne, og samtidig fortelle hvordan slik omsorgssvikt fra kommunens side som rammet Siw skal unngås i fremtiden.»
Vil ikke kommentere Aftenbladet har vist Clausens debattinnlegg til ledelsen i Stavanger kommune før publisering, og bedt om et intervju om hans og andres kritikk og konkrete forslag i debatten de siste ukene.
«Vi takker for muligheten, men ønsker ikke å stille intervju nå», skriver rådmann Per Kristian Vareide i en epost.
«Det har skjedd endringer innen rusfeltet etter at Siw døde, og forslaget til ny ruspolitisk handlingsplan som kommer til politisk behandling i løpet av våren, omhandler forbedringstiltak som skal gjennomføres både når det gjelder de organisatoriske og innholdsmessige sidene ved tjenestene.» y Thomas Clausens debattinnlegg «En redselsfull historie fra Lykkeland» er for omfattende til å trykkes på papir, men kan leses på aftenbladet.no.
Clausen mener Stavanger kommune bør benytte anledningen til å utarbeide et informasjons- og varslingssystem som kan brukes mellom etater når liv og helse står på spill for mennesker i Siws situasjon.