Er ørkenvandringen over?
PLATE: Det er gått 40 år siden kunstnerkollektivet The Mekons ga ut sitt første album.
Uansett ble starten ingen suksess, og bandet tok en pause på inngangen av 80-tallet. Den britiske gruvearbeiderstreiken brakte dem tilbake i 1984, men pussig nok var det ikke pønk som ble drivkraften videre.
Derimot begynte Mekons å utforske engelsk folkemusikk og amerikansk country, ikke noe opplagt valg for et band med politiske holdninger på venstresiden.
«The Mekons rock 'n roll» (1989) kunne blitt gjennombruddet, men platekjøperne var ikke like positive som anmelderne. Mekons ble droppet av sitt nye platselskap og haltet videre mens medlemmene var engasjert i ulike sideprosjekt.
De var i ferd med å bli glemt, men dokumentaren «Revenge of the Mekons» (2013) førte til ny interesse og utsolgte turneer.
40-årsjublieet i 2017 ble markert ved de opprinnelige medlemmene opptrådte som Mekons ’77. Dermed var gitaristene Jon Langford og Tom Greenhalgh med i to Mekons-band.
I dag teller Mekons åtte medlemmer: Langford og Greenhalgh pluss Sally Timms, Susie Honeyman, Steve Goulding, Dave Trumfio, Rico Bell og Lu Edmonds. Listen over eksmedlemmer er enda lenger.
Nå kommer de med sitt første skikkelige album på åtte år. Det er spilt inn i utkanten av Joshua Tree i California, legendarisk etter at Gram Parsons døde av en overdose der i 1973. Før den tid hadde han ønsket at asken ble spredt i ørkenen samme sted. Det medførte et stjålet lik og en spektakulaer, mislykket kremering.
Parsons har uansett vaert blant Mekons ledestjerner. Når de framfører dødssangen «How many stars», er det kanskje han som spøker i bakgrunnen. Uansett er det en flott sang med Greenhalgh som vokalist. De andre hiver seg på mot slutten, som seg hør og bør en Mekons-låt.
Noen ganger truer det med å ende i kaos, som i de siste par minuttene av «Weimar vending machine». Mekons hadde ikke vaert Mekons uten noen slike utblåsninger.
Ellers er det ørkenen som sprer seg. De fleste sangene ble skrevet mens de befant seg der, og vi får titler som «Lawrence of California», «In the desert», «Mirage» og «After the rain», sistnevnte inspirert av synet av en ørken etter en sjelden regnskur: Come back in seven years/.../you should see us after the rain.
«Lawrence of California» er åpningskuttet, en tittelvri på den gamle krigshelten Lawrence of Arabia. Det åpner med Langfords forvrengte gitartoner, før vi får allsang på pøben og fela til Honeyman.
Greenhalgh fortsetter med «Harar 1883», en tittel som peker hen på fotografier tatt av poeten Arthur Rimbaud. Den får følge av Sally Timms i «Into the sun». Greit nok, men ikke mer. Det samme gjelder «In the desert» og «Mirage».
Albumet ros i land av sine to siste kutt, countrylåten «Andromeda» og «After the rain».
Israelittene travet rundt i ørkenen i 40 år før de fant sitt lovede land. 40 år etter sitt første album er det vel på tide at også The Mekons finner fram?
Beste spor: «Lawrence of California», «How many stars», «Andromeda», «After the rain».