Vil Trump nå konfrontere Putin?
GJESTEKOMMENTAR: Venezuela er en avgjørende test av president Trumps utenrikspolitikk og besluttsomhet. Trumps administrasjon har gjort det absolutt klart at USA ikke lenger anser Nicolás Maduro som Venezuelas president, og støtter Juan Guaido, lederen av Venezuelas nasjonalforsamling, som landets midlertidige leder. Trump har gått så langt som til å oppfordre det venezuelanske militaeret om ikke å følge Maduros ordrer. Disse erklaeringene er mye sterkere enn «den røde streken» Barack Obama trakk overfor Syrias president Bashar al-Ashad.
Så langt har Trumps press ikke virket. Maduro har bitt seg fast, og det venezuelanske militaeret har ikke sluttet å støtte ham. Selv om amerikanske sanksjoner kan smerte, kan de også skape en følelse av å vaere beleiret som styrker regimets grep om nasjonen. Slik det i varierende grad skjedde i Cuba, Nord-Korea og Iran.
Russland satser sterkt
Venezuela er et komplisert, splittet land, og Maduro har, som forvalteren av arven Hugo Chávez, en viss støtte i fattige områder og på landsbygda. Men langt mer viktig for regimet er Russlands åpne og betydelige støtte. Moskva innrømmer nå at de har sendt militaert personell til Venezuela. To russiske fly landet sist helg med om lag 100 soldater.
Dette er bare den siste i en rekke av grep Moskva har tatt for å berge Maduro. De siste årene har Russland sørget for hvete, våpen, lån og penger til det vaklende styret i Caracas. Beregninger av Russlands totale investering i Venezuela varierer fra 20 til 25 milliarder dollar. Russland kontrollerer nesten halvparten av landets datterselskap av det Houston-baserte oljeselskapet Citgo, som har vaert en stor kilde til landets inntekter. Det russiske militaeret bruker nesten utelukkende russisk utstyr.
Sjakk-åpningsspillet i Venezuela ser ut til å ha personlig betydning for Russlands president Vladimir Putin. De siste årene, mens Venezuelas økonomi har brutt sammen og den politiske ustabiliteten har vokst, har de fleste russiske selskaper sett landet som for risikabelt og forlatt det. Men, som Vladimir Rouvinski skriver i en rapport for The Wilson Center, har den russiske oljegiganten Rosneft holdt ut og til og med styrket sin støtte til Maduro. Selskapet ledes av Igor Setsjin, som har naere bånd til Putin og ofte blir kalt den nest mektigste mannen i Russland.
Putin går altså helt og fullt inn med sin støtte til Maduro. Han gjør dette delvis for å støtte en gammel alliert, og for å styrke Russland grep på internasjonale oljemarkeder, men framfor alt fordi det fremmer Putins sentrale utenrikspolitiske mål – dannelsen av en global, anti-amerikansk koalisjon som kan stå i veien for amerikanske interesser og fremme en mer delt verden. Putins forsøk utfordrer den amerikanske Monroe-doktrinen fra helt tilbake i 1823, som advarte fremmede makter om å holde seg vekke fra den vestlige halvkule.
Vil ord bli fulgt av handling?
Det store spørsmålet for Washington er: Skal vi tillate Moskva å gjøre narr av enda en amerikansk «rød strek»? USA og Russland har inntatt motstridende og uforenlige standpunkter i denne saken. Og, som i Syria, er det en fare for at hvis Washington ikke følger sine ord opp med handling, vil vi om et år se en konsolidering av Maduros regime, støttet av russiske våpen og penger.
Trump-administrasjonen har vaert tøff overfor Russlands engasjement i Venezuela. Trump har selv erklaert at «Russland må komme seg ut». Det er en uvanlig uttalelse fra Trump, som nesten aldri har kritisert Putin, og som ofte har stilt seg på hans side og både store og små saker.
Som tidligere ambassadør til Russland Michael McFaul har skrevet i The Washington Post, har Trump med et bemerkelsesverdig konsistent mønster støttet Putins utenrikspolitikk. Trump har truet med å trekke USA ut av Nato og har annonsert tilbaketrekking av amerikanske tropper fra Syria. Han har offentlig vaert uenig med sine egne etterretningstjenester i at Moskva blandet seg inn i presidentvalget i 2016, blant annet med ordene: «President Putin sier at det ikke er Russland. Jeg ser ingen grunn til hvorfor det skulle vaere det.»
McFaul påpeker: «Selv i små saker med liten relevans til amerikanske nasjonale interesser, tar Trump Putins side. Hvorfor forsvarer Trump Sovjets invasjon i Afghanistan i 1979? Hvorfor uttrykker Trump frykt for at montenegrinerne kan komme til å starte en tredje verdenskrig? Dette er Putins ord. Hvorfor gjengir presidenten i USA dem?
Et vendepunkt?
Jeg har aldri påstått at det var noen sammensvergelse eller konspirasjon mellom Russland og Trump, jeg har bare skrevet at vi burde vente og se hvilke bevis Robert Mueller presenterte. Men det virkelige puslespillet gjenstår: Hvorfor har Trump vaert uvillig til å konfrontere Putin på noen måte i noe spørsmål? Og vil Venezuela vaere punktet hvor Trump omsider gjør en slutt på sin ettergivenhet?
comments@fareedzakaria.com Washington Post Writers Group ©