Våg å vaere pasientens advokat
OPPRØR: Ubehaget må trosses og pasientens stemme må baeres frem. Elsa Kristiansen stiller spørsmål (5.3.) vedrørende hvorfor ikke flere ansatte ved SUS gjør opprør. Stian Søllesvik Qvam (11.3.) tror det kan skyldes frykten for represalier og ubehaget for en mulig konflikt. Ubehaget må trosses og pasientens stemme må baeres frem.
Vi opplaeres tidlig til å vaere høflige, gjøre som vi får beskjed om, og å respektere det autoritaere. Samfunnets bakgrunnsmusikk lyder av frykt, og vi følger rytmen. Når skal vi tre ut av dansen? Når skal vi våge å møte ubehaget, og stille kritiske spørsmål til det som skjer rundt oss?
Hvem tar ansvar?
Jeg har i likhet med Qvam undret meg til hvem og hvordan man skal gjøre opprør, fordi i et stort system føler man seg liten og ubetydelig. Ropets ekko drukner i kaos av støy, og følelsen av maktesløshet inntrer. Jeg tror likevel ikke løsningen er å stoppe og rope.
Det handler ikke om å skape konflikt, men tvert imot vaere lojal mot yrket, pasienten, seg selv og sine verdier.
Punkt 1.3 i Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere underbygger dette: «Sykepleieren har et personlig ansvar for at egen praksis er faglig, etisk og juridisk forsvarlig».
«Huff, har dere det travelt i dag?» Det er et gjentagende spørsmål hørt fra pasienter. Vi kan kamuflere mye med våre smil, men vår høye puls og raske steg merkes. Konsekvensen blir flere pasienter som unnlater å ringe på, for ikke å vaere til bry. Verdifull informasjon kan gå tapt, og effektiviseringen virker mot sin hensikt. Dette er ikke forsvarlig drift. Det er heller ikke verdig behandling av mennesker i sine mest sårbare livssituasjoner. Medmenneskeligheten visner hen i skyggen av effektiviseringskrav.
«Sykepleieren ivaretar den enkelte pasients behov for helhetlig omsorg.» Slik lyder punkt 2.3 i de yrkesetiske retningslinjene. Helhetlig omsorg innebaerer det fysiske, psykiske, åndelige og sosiale. Dette har man på ingen måte kapasitet til å yte i dagens praksis. Effektiviseringen utgjør, for å sitere Per Fugelli «en profesjonell kultur som setter tingliggjøring av pasienten i konsekvent system».
Det handler ikke om å skape konflikt, men tvert imot vaere lojal mot yrket, pasienten, seg selv og sine verdier.
Skremmende utvikling
Omsorgen presses gradvis ut av sykehusveggene, og utviklingen er skremmende. Helsepersonell drukner i arbeidsoppgaver, og mennesket tilegnes mindre tid. Dette er ikke til pasientens beste som effektiviseringen lover. Helhetlig omsorg falmer, hånd i hånd med menneskeverdet.
Utallige sykepleiere sykemelder seg og slutter, det er intet nytt. Hvem har ansvaret? Jeg kan kun ta ansvar for meg selv og mine verdier. Så til deg gode kollega: Åpne hjertedøren og finn tilbake til ditt «hvorfor». Våg å kjempe for det. Våg å gi beskjed. Våg å stille spørsmål. Våg å vaere pasientens advokat. Kanskje da kan ekkoet nå frem.