En behagelig umulius
FOLKINTERVJU: – Jeg føler meg ikke gammel. Det eneste som plager meg er den hersens vonde hofta, ellers har jeg det utmerket, sier Engwall PahrIversen. Denne uken rundet journalisten, redaktøren og forfatteren 75 år.
Hjørdis Halleland Mikalsen
– Hjemmebrentmetoden. Jo mer du destillerer, desto bedre produkt får du.
Han har et uvanlig navn.
Engwall Marin Pahr-Iversen. Engwall etter morfaren som reiste til Uniten og jobbet som førstekusk i brannvesenet, og som ifølge barnebarnet «var mest opptatt av å slukke egen halsbrann». Marin er etter farmor Marie. Barndomshjemmet var i Hillevågsveien 79.
-Det var en god oppvekst. På Hillevåg brydde folk seg ikke med hverandre, de brydde seg om hverandre. Jeg vokste opp i et omsorgsfullt baptisthjem hvor musikk og bøker hadde en viktig plass, forteller han. Faren jobbet på Felleskjøpet, moren drev brodeributikk. Bestemødrene delte leilighet i andre etasje, og var kronisk uenige om det meste. Unge Engwall måtte ofte mekle, og laerte seg tidlig diplomatienes kunst.
I boka «Bror min» som kom ut i 2017 forteller Engwall levende om sitt barndomsrike, og om ulykken som forandret familien. En norsk soldat – full av fredsrus og annen rus – forsøkte å fyre av en signalpistol, men skuddet gikk i bakken, og føk deretter rett inn i ansiktet på en av småguttene som omkranset soldaten. Denne gutten var Kjell. Han hadde akkurat blitt ni år.
– Jeg var baby da det skjedde, og har ingen minner om hendelsen. Vi snakket lite om det i etterkant, og da ble det som oftest omtalt som «det forferdelige som skjedde med an Kjell».
– Jeg hadde en gang en tanke om å bli musiker, sier Engwall. Han kan både spille fløyte og synge, men musiker ble han ikke. Pennen skulle bli hans instrument. – Da mor døde fant jeg avisutklipp i Bibelen hennes. Det var en eksamensstil jeg skrev i syvende klasse, med overskriften «Hobbyen min». Der jeg skrev levende, usedvanlig og veslevoksent om det å samle på frimerker. Konklusjonen min var at om du har problemer med den psykiske helsen så er det bedre å samle på frimerker enn å gå til psykolog. Jeg fikk «Saers godt» og laereren min sendte stilen til Aftenbladet som satte den på trykk. -Samlet du på frimerker? -Nei. Kjell gjorde.
Engwall smiler. – Og det er akkurat det som er poenget; den stilen er egentlig førsteklasses journalistikk. Å skildre noe gjennom andre. Det er det det handler om.
Gjev pris
Dermed ble det et langt liv som skrivende menneske. Bøker har det også blitt mange av. 25 i tallet. Eller var det 25? Engwall har ikke helt oversikten. Han var 18 år i Rogalands Avis, 12 av disse som sjefsredaktør. I en tid da «alle» journalister røykte (selv var Engwall opp i 60 Teddy daglig) og det ble servert alkohol på pressekonferanser.
– Da jeg begynte i avis på 60-tallet, luktet det aldri gammel fyll. Den var fersk. Jeg kom inn i et miljø hvor alkoholen var en naturlig del av hverdagen. Tidene er heldigvis endret, sier Engwall. Det er 25 år siden han stumpet røyken. Alkohol nytes fortsatt, men i moderate mengder.
Engwall har fått flere priser og utmerkelser for sin journalistikk, men den gjeveste av alle fikk han som ung journalist. – Den prisen som henger høyest er «Umulius-prisen». Den fikk jeg på midten av 60-tallet da jeg var en ung, frekk og arrogant journalist. Prisen ble tildelt meg for at jeg hadde klart å erte på meg kommunale myndigheter. Det var stor stas.
Fra 1992 til 2008 jobbet Engwall i formiddagslokalen i NRK Rogaland.
–Folk vet hvordan stemmen min høres ut, men ikke alle vet hvordan jeg ser ut. Det er kanskje like greit, flirer han og forteller historien om den gang han stod i kø med en pen byfrue. Det hører med til historien at han var på vei til tannlegen med en stor kul på kinnet som følge av en betent tann. Engwall pratet med sidemannen og damen snudde seg og utbrøt «Å gid, er det sånn du ser ut».