Rett å plassere flere roterende monstre ut i norsk natur?

ENERGI: I prinsippet må bortimot all vindkraft vi produser i Norge eksporteres. Vi har ganske enkelt ikke bruk for den. Min vurdering av el-produksjonens påvirkning av CO2-utslipp i Europa tilsier at vi for hver investerte krone av norsk kapital får størst miljøgevinstgevinst ved å satse på vindturbiner så naer konsumentene som mulig. Tapet i overføringsnettet blir vesentlig mindre. Allerede ved overføring av kraft i kabel fra Norge til Danmark er tapet ca. 4 prosent.

Positiv omtale

I 2018 var det ca. 30 anlegg med til sammen rundt 600 vindturbiner i Norge. Disse sto for naer 2,6 prosent av den norske el-produksjonen. I tillegg er 43 områder utpekt av NVE til å analyseres for egnethet for vindkraft. Når vi ser den usedvanlig positive omtalen naturen i Norge har fått er det klar beskjed om hvilket ansvar vi har i forvaltningen av denne. Amerikanske Huffington Post hyller Norge: «Det finnes ikke nok penger i NHO til å betale en slik annonse», skriver Dagbladet 9.1.2014. «Igjen får turistlandet Norge fantastisk PR-hjelp fra Lonely Planet Traveller - «Travel Magazine of the year» - som lar Flåmsbanen pryde førstesiden», skriver VG 13.02.2014. Selv om begge disse innleggene er fra 2014 er deres fortelling like aktuell.

Økende interesse

Mye tyder på at interessen for genuin norsk natur er sterkt økende. Gode eksempler er utviklingen i cruisetrafikken langs fjordene og den eksplosivt økende interessen for å oppleve nordlyset.

I normalår har vi kraftoverskudd i Norge. I tillegg er det mulig å effektivisere eldre vannkraftverk. Skatte- og avgiftsregimet bør stimulere til dette.

Trenden med bygging av vindturbiner har etter min vurdering infisert deler av norsk energipolitikk og miljøpolitikk.

Bannlyste i fjordlandskapet

Hvis vi vil opprettholde det generelt gode inntrykket av norsk natur, må i alle fall områder med godt innsyn skånes. I fjordlandskapet bør de vaere helt bannlyste. Viljen til å bevare landskapet «intakt», finnes allerede, og i utmark har vi meget strenge bestemmelser og retningslinjer som omfatter selv de minste inngrep.

I 2018 var det ca. 30 anlegg med til sammen rundt 600 vindturbiner i Norge. Disse sto for naer 2,6 prosent av den norske el-produksjonen. I tillegg er 43 områder utpekt av NVE til å analyseres for egnethet for vindkraft.

Også i Danmark og Frankrike er det store diskusjoner om omfang og plassering av vindturbiner. «- Utbredelsen av store vindturbiner øker, og dette er bare begynnelsen. La oss handle før det er for sent», alarmerte l'inspecteur général des finances Patrice Cahar.»

Konklusjon

Energisituasjonen i Norge sett i sammenheng med den europeiske kraftsituasjonen og vårt ansvar for å ta vare på vår unike natur, tilsier at det ikke er nødvendig å pepre norsk natur med vindturbiner og store inngrep for nødvendig infrastruktur som høyspentanlegg og mektige veianlegg. Bortimot all vindkraft produser i Norge må eksporteres. Vi har ganske enkelt ikke bruk for den. Min vurdering av el-produksjonens påvirkning av CO2-utslipp i Europa tilsier at vi for hver investert kr av norsk kapital får størst miljøgevinstgevinst ved å satse på vindturbiner så naer konsumentene som mulig. Tapet i overføringsnettet blir vesentlig mindre. Allerede ved overføring av kraft i kabel fra Norge til Danmark er tapet ca. 4 prosent. Ofte må kraften sendes videre til kontinentet, derfor kan tapet bli mye større. Dette er vanskelig å beregne, og vil variere over tid, avhengig av forsyningssituasjonen i Europa. Parker med vindturbiner til havs utenfor kysten av Vest-Europa, og i fjernere kyststrøk bør vaere hovedsatsingsområdet for norske investeringer og teknologi på dette feltet.