Systematisk, men uten mothaker
BOK: Engasjert, troverdig og lite utfordrende om kvinneliv på 80-tallet.
Egne rom. Roman. 252 sider. Oktober.
Jeg har ingen problemer med å se at Line Baugstø (f. 1961, debut 1986) er en målbevisst forteller med blikk for komplisert kvinneliv i skyggen av familie og menn som svikter. Men samtidig virker det psykologisk-realistiske formspråket hun nytter, og de hverdagsorienterte historiene som formidles, ofte litt for forutsigbare og ryddige, uten mothaker som røsker i stoff og leser.
Dette gjelder også «Egne rom», forfatterens 11. roman, lagt til året 1985, basert på brutt kronologi, skiftende synsvinkelbruk, mange motivisk-tematiske ekko og diverse kontrastmontasjer som baerende trekk ved teksten.
Igjen står tobarnsmora Sigrid Torkildsen, født 1939, bosatt i Kristiansand, med tre barnebøker og en novellesamling for voksne bak seg, sentralt. I jeg-form bretter hun ut egen fortid slik den skildres i romanene «Sommer uten brev» (2014), lagt til 60-tallet, og «Fører av grå folkevogn, juli 1975» (2016). Samtidig som hun skildrer forholdet til en senil far som har havnet på pleiehjem, og til de voksne døtrene Marit og Tine, begge bosatt i Oslo, gir hun glimt av mennene i livet sitt - barnefaren og fotografen Erling som fulgte machodrømmen og ble borte i Canada, den sjåvinistiske drankeren og reklamebyråeieren Kjell, Øystein med sitt tradisjonelle kvinnesyn, den skilte billedkunstneren Truls Bremer som hun nå, ikke uventet, jumper til køys med uten å bli lykkelig av den grunn.
Marit tildeles synsvinkelen i kapitlene som utformes i 3. person entall, og er romanens andre hovedkarakter. Hun fullfører cand. mag.-eksamen, skaffer seg sommerjobb som journalist i Aftenposten, reflekterer klokt over klasse- og kjønnsskiller og bekymrer seg for Tine, lillesøsteren som ikke kommer inn på Teaterskolen og brått forsvinner.
Mens Sigrid bruker sommeren til å rydde ut av farens hus, illustrerer hun gjennom tanker og handling hva det vil si å bli forlatt og føle seg sviktet, ensom, gammel. Hun gleder seg nok over en utvidet frihet, men må like fullt ta ansvar for den senile faren. I farmoras skjebne - død 1948, 84 år gammel – ser Sigrid ikke bare den materielle nøden i en annen tid. Hun ser en kvinne gift med en emissaer som satset på drømmen heller enn på familien, ikke ulikt det hun sjøl opplevde da Erling oppsøkte villmark og bjørn i sitt Langtvekkistan. I Sigrids familiehistorie er sporene etter kvinnene nesten borte, men like fullt til stede.
At jeg ikke opplever teksten som spesielt spennende, henger - kanskje eller sikkert? - sammen med kjønnet mitt, skjønt enkelte generaliseringer må vel vaere problematiske også for lesende kvinner, som når Sigrid bombastisk slår fast: «For oss er hver rynke et nederlag. Hvert ekstra kilo en fallitt.»