– Jeg har klima som topprioritet
POLITIKK: Det er de mest sårbare menneskene som rammes hardest om vi ikke stanser klimaendringene. Som utviklingsminister vil jeg ha klima som topprioritet.
Dag-Inge Ulstein
Jeg kan trøste de ungdommene som ble lurt av dobbeltgjengeren min under klimademonstrasjonen for en drøy uke siden med at den ekte utviklingsministeren vil jobbe for at klima skal vaere en hovedprioritet i norsk utviklingspolitikk.
Vi lever i en tid med enorme framskritt. Millioner har arbeidet seg ut av fattigdom. Barnedødeligheten har falt dramatisk. Stadig flere barn får gå på skole.
Hovedutfordringen er at noen faller utenfor. I mine første to måneder som utviklingsminister har jeg møtt en rekke aktører som arbeider for å inkludere og bekjempe diskriminering av etniske minoriteter, mennesker med funksjonshemminger, jenter og kvinner, og folk med en annen tro. Mitt budskap er krystallklart: Regjeringen skal stå med de mest sårbare og kjempe deres sak.
Men verden står overfor en trussel som kan gjøre det umulig for disse gruppene å arbeide seg ut av fattigdom: Dersom vi ikke klarer å stanse klimaendringene, vil framgangen snus til dramatisk tilbakegang.
Ekstremtørke
Vi har begynt å merke klimaendringene her hjemme. Ekstremtørken i fjor sommer rammet norske bønder hardt. Da høsten kom, ble tørke erstattet med flom. Konsekvensene var tøffe for de som ble rammet. Men ingen menneskeliv gikk tapt.
I sårbare land rammer ekstremvaer hardere. Syklonen som nylig rammet Mosambik, Zimbabwe og Malawi har etterlatt tusentalls døde. Ødeleggelsene er nesten ufattelige. Verdens helseorganisasjon melder om at antallet som lever i sult er på vei oppover igjen, fordi endringer i klimaet ødelegger produksjonen av hvete, ris og mais i fattige land. Allerede utsatte og sårbare grupper rammes hardest.
Havet stiger
Små øystater som Tuvalu og Nauru rammes allerede av at havet stiger, og kan komme til å bli fullstendig ubeboelige. Dette får jeg ny innsikt i denne uken, når jeg sammen med kronprins Haakon skal besøke stillehavsøyene Tonga og Fiji.
Rike land har det største ansvaret for å kutte våre utslipp. Jeg er derfor glad for at regjeringspartiene i Granavolden-erklaeringen ble enige om å øke ambisjonene hjemme.
Et av de viktigste slagene i krigen mot katastrofale klimaendringer står imidlertid i utviklingslandene. De er avhengige av kraftig vekst i energiproduksjon dersom de skal kunne arbeide seg ut av fattigdom. India alene er ventet å legge til «et EU» i ny strøm fram til 2040.
Kullbruken må kuttes
Den billigste kilden til denne energien har vaert kullkraft – energiformen med de høyeste utslippene. FNs klimapanel slo i høst fast at om vi skal nå 1,5-gradersmålet, må kullbruken kuttes minst 60 prosent allerede i 2030 – og fases nesten helt ut i 2050. Samtidig planlegges det over 700 nye kullkraftverk i verden – 90 prosent av dem i utviklingsland. Bare i våre ti partnerland for langsiktig utvikling vil planlagte kullkraftverk tilsvare tre ganger Norges samlede utslipp.
Den gode nyheten er at stadig billigere sol, vind og batterier bygges ut i stadig raskere tempo. I noen land er fornybar energi allerede billigst.
De kullkraftverkene som bygges de neste årene, kan bli stående i flere tiår. Da vil det bli umulig å nå klimamålene. Og dermed de andre baerekraftsmålene.
Vi kan tilby bedre alternativer
Rike land kan ikke komme med noen pekefinger overfor land med en brøkdel av våre utslipp. De har selvsagt rett til tilgangen på energi som vi tar for gitt. Men i stedet for å tenke at det også gir en rett til like store utslipp, bør det bety at de har en rett til utslippsfri energi – også uten de alvorlige følgene kullkraft har for lokal luft- og vannkvalitet.
Norge har både kapital og kompetanse innen fornybar energi, og vi har energiselskaper som er interesserte i å bygge ut fornybar energi i utviklingsland. Det gir oss muligheten til å gi et bedre tilbud enn utbyggerne av kullkraft. Vi kan i samarbeid med naeringslivet og en bred tilnaerming bidra til at fornybar energi vinner konkurransen på pris – allerede nå.
Vi utreder nå en egen garantiordning, som kan håndtere deler av risikoen utviklingsland opplever ved utbygging av sol-, vind og vannkraft. Norfund er det viktigste virkemidlet for samarbeid med privat sektor for å bygge ut fornybar energi.
Tilgang til ren energi legger også grunnlaget for direkte fattigdomsbekjempelse og utvikling. Barn får lys til lekser og slipper å puste inn parafinrøyk. Lokalt naeringsliv er helt avhengige av strøm for å kunne vokse og sette folk i arbeid. Og helseinstitusjoner kan gi mye bedre tjenester når f.eks. fødestua har kuvøser og vaksiner kan holdes nedkjølt.
Samarbeid
Norge vil samarbeide tett med private investorer og utviklere – ikke minst den norske klyngen som allerede satser på fornybar energi i utviklingsland. Det haster med arbeidet for å unngå katastrofale klimaendringer som rammer de aller svakeste.