Natur mellom lys og mørke
UTSTILLING: Det er noe helt eget ved den norske vestkysten, helt objektivt sett, og jo lengre nord en kommer, jo mer spektakulaert blir landskapet.
Anne Therese Tveita
oppbygde med tykke, grove, pastøse strøk av oljemaling, ofte iblandet sand fra naturen rundt seg, stiger alt fra steile fjellsider drapert i tunge, rullende uvaersskyer, til sjeldne øyeblikk av blikkstille hav. Stadig innhyllet i dette gjennomgripende, kalde vintermørket.
Flyktig lys
Selv en som ikke selv har opplevd det intense mørket i vintermånedene her nord, vil nok intuitivt skjønne at selv det minste naervaer av lys har stor betydning for menneskene som bor her. Og det er dette flyktige lyset Opdahl så mesterlig fanger.
Kunstnerens evne til å formidle forbigående øyeblikks blaff av det kjaerkomne lyset er formidabel. Stedvis lar han det bryte gjennom i en sprekk i det lave skydekket, eller det representeres som en refleksjon i havet eller en speiling mot en iskledd fjellside. Andre steder kan den lave sola knapt anes, og da mest som et løfte om lysere dager, fra bakom et fjell i horisonten.
Utstillingen slår meg også som en samtidskunstners respektfulle hyllest til nasjonalromantikkens store landskapsmalere. Flere av fjellmaleriene baerer også et klart slektskap til Peder Balke og da saerlig hans Stetind i tåke fra 1864. Som Balke før ham oppleves også Opdahls motiver snarere som romantiske naturskildringer enn dokumentariske nedtegnelser. Opdahls skildringer formidler kunstnerens personlige minner og en sinnstilstand i sterke møter med naturen rundt sitt hjemsted og han gjør det så overbevisende at den rå kystlufta truer med å sette seg i gikta.
Hyllest til kystfolket
Men også menneskene som lever her er representerte i maleriene, eller snarere tilstedevaerelsen av deres natur, for vi ser dem ikke. Det naermeste vi kommer er utsyn over bebyggelse i malerier som «Havbygd og Utsikt», som vitner om dem som vokser opp her og deres levde liv.
I maleriet «Epitaff» har Opdahl skapt en sterk hyllest til krigsseilerne gjennom en minnetavle i fire deler. Det slående uttrykket oppstår gjennom lyset fra flammene som i horisonten stiger opp av et intenst mørke, fra båter i brann. Men jeg velger også å lese det også som en hyllest til kystfolket som gjennom generasjoner har hatt sitt virke i et nådeløst farvann, og jeg gripes av aerbødighet og en innskytelse: I 1921, 63 år gammel, skrev biskop Bernt Støylen salmen Gud signe vårt folk der dei sigler og ror. Kanskje er også denne teksten inspirert av forfatterens oppvekst i nettopp Møre og Romsdal, og en strofe fra salmen gir gjenklang i møtet med maleriet: Sitt levebrød har dei på brusande hav, med berre ei fjøl mellom seg og si grav.