Brexit blir slutten på en stormakt
GJESTEKOMMENTAR: Hvis Brexit blir gjennomført, vil det også vaere starten på at Vesten – som politisk og strategisk enhet – begynner å smuldre. Én av demokratiets store styrker er at dårlig politikk ofte blir reversert. Det er en trøst når vi ser en virvelvind av fornedrende programmer bli vedtatt etter som bølgen av populisme ruller gjennom den vestlige verden. Når et nytt styre blir valgt, kan ting gjøres om. Bortsett fra brexit, som – hvis løsrivelsen fra EU blir gjennomført – kan vise seg å bli dette århundrets mest betydningsfulle hendelse.
Ikke til å kjenne igjen
Storbritannia, kjennetegnet for sin tilbakeholdenhet, korrekthet og punktlighet, ser plutselig ut som en bananrepublikk som tar vilkårlige beslutninger, forvrenger virkeligheten og endrer sine selvpålagte frister. Men om landet forlater EU, er det dårlige nyheter for både Storbritannia, EU og Vesten.
Som nordmannen Martin Sandbu, økonomi-kommentator i Financial Times, skriver i The Political Quarterly, har brexit alltid vaert «en løsning på søken etter et problem». Det beste beviset på det er at Storbritannias EU-skeptikere ønsker å forlate EU fordi de grunnleggende ser på unionen som en stivnet, stor kjempe. I nesten alle andre medlemsland misliker EU-skeptikere unionen fordi de ser på den som det motsatte, en fritt marked-kjempe. Så enten har de andre medlemslandene misforstått alt, eller så har de britiske konservative mistet vettet.
Da jeg spurte Anne Applebaum, min kollega i The Washington Post, hva historikere i framtiden vil se på for å forstå å veien fram til brexit, svarte hun at alt handler om Det konservative parti, Toryene.
Dette partiet kan trygt hevde at det var 1900-tallets viktigste politiske parti i Storbritannia. Toryene styrte i mesteparten av århundret og frambrakte Churchill, Thatcher og andre ikoniske vestlige ledere.
Men etter den kalde krigen, etter som venstrepartiene verden rundt forlot sosialistiske ideer og flyttet seg mot sentrum, befant høyrepartiene over hele verden seg overfor en identitetskrise. De trengte å finne den typen klarhet og formål som antikommunisme og kampen for frihet hadde gitt dem. I USA fikk dette Republikanerne til å legge vekt på sosiale og kulturelle spørsmål, som abort, homofiles rettigheter og innvandring, som de koplet med et nesten religiøst sinne overfor liberalere.
I Storbritannia havnet De konservative i den samme grøten i sentrum, som statsministrene Tony Blair fra Labour og David Cameron fra Toryene begge styrte fra. Men så, bemerker Applabaum, ble de radikalisert – i europapolitikken.
Det hadde selvsagt alltid funnes EU-skeptikere blant toryene, men de hadde vaert en liten, eksentrisk minoritet i partiet. Men midtveis i David Camerons statsministerperiode lyktes de med å ta partiet som gissel og tvinge Storbritannia til å gå planken.
Skadelig for alle
Vi er alle trøtte av brexit-dramaet, men glem ikke: Brexit vil bli en katastrofe. Som Martin Sandbu påpeker, er Storbritannias økonomi konkurransedyktig og produktiv bare i høykvalitets produksjon og tjenesteytende naeringer, som begge er avhengig av et dypt integrert marked i Europa. Selv om Storbritannia kan og vil tilpasse seg en virkelighet utenfor EU, vil brexit høyst trolig føre til langsommere vekst og mindre utvikling for landet og folket.
De utenrikspolitiske konsekvensene av brexit blir minst debattert, men kan vise seg å bli de mest avgjørende. Hvis brexit gjennomføres, vil Skottland og NordIrland trolig løsne på sine bånd til Storbritannia for å kunne opprettholde sin tilknytning til Europa. Storbritannia vil da bli redusert til bare England og lille Wales, et lite land utenfor kysten av Europa, uten riktig å passe inn i noen av de tre store økonomiske blokkene i det 21. århundre – Nord-Amerika, Europa og Kina. London, en by som har vaert med på å forme verden i 250 år, vil bli Vestens Dubai, et sted hvor en masse penger sirkulerer, men uten geopolitisk betydning.
Europa vil også miste mye med brexit. Storbritannia er en stor, levende økonomi. Men viktigere, landet har vaert en avgjørende stemme for frie markeder, åpenhet, effektivitet og utadvendt utenrikspolitikk. Storbritannia har vaert et av de få landene i Europa som har opprettholdt og utplassert et kraftfull forsvar, ofte med brede, globale formål.
Et historisk vannskille
Når ikke-vestlige land som Kina nå bygger seg opp, er det sentrale spørsmålet innen internasjonale relasjoner: Kan den verdensorden som Vesten bygde – det systemet som har skapt fred og velstand i 75 år – bli bevart? Eller vil Kinas og Indias framvekst, og gjenreisingen av Russland, ødelegge dette internasjonale systemet og sende oss tilbake til det Robert Kagan kaller en internasjonal «jungel» – preget av nasjonalisme, proteksjonisme og krig?
Dagens verdensorden, som vi kjenner den, ble bygget i to århundrer, under styret til to liberale, anglo-supermakter – Storbritannia og USA. Brexit vil markere slutten på Storbritannias rolle som stormakt, og jeg lurer på om brexit også vil vaere dagen da Vesten – som politisk og strategisk enhet – vil begynne å smuldre.
Enten har EU-skeptikerne i de andre medlemslandene misforstått alt, eller så har de britiske konservative mistet vettet.
comments@fareedzakaria.com Washington Post Writers Group ©