Nasjonale mål ignoreres lokalt
KRONIKK: Så lenge kommunene i praksis tildeles ansvaret for å verne sårbar natur, forblir nasjonale politiske mål om å ta vare på naturmangfoldet en illusjon. «Hvor er Stavanger kommune? Rogaland fylkeskommune. Bønder. Utbyggere. Har dere ikke et ansvar?» spør Johne Fosså i et tankevekkende debattinnlegg om vipebestanden 28.3.19. Svaret ligger i vesentlig grad i regjeringens arealpolitikk og mangel på handling.
I et sjeldent krast brev til klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) rettet Norsk Ornitologisk Forening (NOF) for noen uker siden hard kritikk mot kommuners nedbygging av leveområder for truede fuglearter. Ministerens svar var at kommunene har et stort ansvar for å ta vare på natur.
Bare dager tidligere sendte Naturvernforbundet en uttalelse til Elvestuen og kommunal- og moderniseringsminister Monica Maeland (H) med uttrykt bekymring for hvordan storstilt hytteutbygging truer naturen i Norge.
I fjor høst sendte en rekke interesseorganisasjoner åpent brev til Elvestuen med tittelen «Uthulingen av naturmangfoldloven må stanses».
Disse bekymringene og brevene kommer ikke uten grunn. Naturen er under press og bygges ned bit for bit. Med dette følger alvorlige, irreversible konsekvenser for naturen selv og generasjonene etter oss. I natursammenheng er det vanskelig å rette opp feil som allerede er begått.
Vedtatt sentralt, oversett lokalt
Det finnes en lang rekke eksempler som viser at ansvaret ministeren tillegger kommunene, blindt blir satt til side når lokalpolitikere over hele landet presenteres for forslag som kan skape naering og penger. Til tross for negative konsekvenser for naturmangfoldet, ignoreres regionale og nasjonale mål og anbefalinger fra Fylkesmenn og andre regionale instanser.
Det gjelder ikke bare viper og andre fugler, men også alt fra myr og våtmark, strandsone, fjell og villrein – for å nevne noe. Naturen kan ikke sees isolert i et spesifikt område, den er uløselig knyttet sammen. Et enkelt tiltak er sjelden årsaken til betydelig reduksjon eller utryddelse av en art, snarere er det snakk om summen av mange inngrep. Å sikre en helhetlig planlegging der dette sees i sammenheng, er utpekt som en saerskilt utfordring i nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging.
Den betydelige tilbakegangen for en rekke fuglearter er alvorlig, medgir Elvestuen, og fremholder at vi må ta vare på naturen. Arealendringer er trukket frem som én av fem overordnede globale påvirkningsfaktorer som utgjør truslene mot jordens biologiske mangfold. Nasjonalt fremgår dette i flere offentlige dokumenter, bl.a. myndighetens egen side for miljøstatus, stortingsmeldingen «Natur for livet» og Artsdatabanken.
Ifølge sistnevnte er arealendringer som følge av menneskelig påvirkning, fortsatt det som berører klart flest arter og hele 2125 (90 prosent) av de truede artene i Norge.
Erna Solbergs svar
«Klarer vi å berge hubroen?» spurte Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, og viste til at 90 antatte lokaliteter ved århundreskiftet i 2017 var redusert til en håndfull aktive lokaliteter. Erna Solberg ga selv svaret da hun tidligere hevdet at naturmangfoldloven er et stort hinder og at boligbygging er viktigere enn hensynet til en sagnomsust og sterkt truet ugle. I flere senere arealsaker er det ikke bare dette som har vist seg å trumfe hensynet til arten, faglig ekspertise settes til side for både vindkraftindustri og infrastruktur.
Denne argumentasjonen er typisk, og det blir rått parti i et samfunn der alt skal måles i nytte og avkastning. Naturen tillegges ikke noen verdi med mindre den er brukt til noe, og knapt om det finnes en truet art der – arter som gjerne har endt som truet nettopp pga. menneskelig påvirkning.
Når Kommunal- og moderniseringsdepartementet i tillegg til økt vekt på lokale beslutninger har begrenset Fylkesmennenes myndighet til å stoppe plansaker, blir det hele enda mer håpløst. Dette underbygges av Riksrevisjonens ferske rapport om innsigelse i plansaker. Den konkluderer med at disse forholdene kan medføre at de nasjonale målene som innsigelsesordningen skal ivareta, ikke blir godt nok fulgt opp.
Mens tiden går...
«Gode beslutninger er avhengig av god kunnskap om naturen rundt oss, og vi jobber derfor aktivt for å skaffe bedre kunnskap om norsk natur», sier miljøminister Elvestuen. Men hvor mange utredninger trenger vi? Norsk Ornitologisk Forening har rett når den kommenterer ministerens utspill på sin facebookside og påpeker at vern av småarealer og festtaler ikke er tilstrekkelig. Som Johne Fosså riktig påpeker i det nevnte debattinnlegget, går det årevis uten at det faktisk skjer noe.
Elvestuens tilnaerming tar ikke tak i problemet, selv om en betydelig del av løsningen ligger i hans erkjennelse av arealendringenes innvirkninger.
Et åpenbart sted å starte er å ikke tillate nedbygging av mer sårbar og intakt natur. Så lenge kommunene tildeles dette ansvaret, Fylkesmannen er kneblet, naturen ikke tillegges noen verdi og økonomisk vinning og lokale arbeidsplasser er det eneste som synes å gjelde, forblir målet og ønsket om å ta vare på naturmangfoldet en illusjon.
Det blir rått parti i et samfunn der alt skal måles i nytte og avkastning. Naturen tillegges ikke noen verdi med mindre den er brukt til noe.