Hvem skal Norge bombe neste gang?
SAKPROSA: Hvis politikerne ikke vil snakke om vår tiltakende militarisering, får filosofene gjøre det.
Sven Egil Omdal
Hellesnes den norske eliten, hvori opptatt de aller fleste avisene, for å støtte vedtaket om å sende jagerfly til Libya, uten først å tilegne seg et minimum av kunnskap om landet og samfunnet. En slik innsikt er ikke nødvendig «når ein er på parti med alt som er stort og godt, alt som vil opp og fram», skriver han sarkastisk.
«Nato-komplekset» er et vekkerop i en situasjon der vi sløvt og dormende aksepterer at «Noreg er i ferd med å bli militarisert på ein måte som er direkte farleg for landet.» Alarmeffekten blir dessverre noe svekket av at boken er for slapt redigert, med litt for mange gjentakelser og noen klare sidespor, samt at presisjonen i flere av tekstene er for svak. Det er synd, for vi trenger sårt både den debatten Petersen-utvalget ikke utløste, og den som gjelder Norges stadig mer framskutte – og utsatte – plass i Natos og USAs offensive framrykking mot Russland.
Hellesnes minner om at amerikanske soldater er blitt fast stasjonert i Norge i strid med den langvarige basepolitikken, at Norge spiller en stadig viktigere rolle i etterretningen mot Russland, og at vi uten motforestillinger kjøper framstillingen av NATO som utelukkende en defensiv aktør mot russisk aggresjon. Vi er ideologisk enøyde. Annekteringen av Krim fordømmes som folkerettsbrudd, angrepet på Irak gjør det ikke.
Moralfilosofisk hjelp
Det er ofte forfriskende å lese Hellesnes, fordi han klarer å diskutere filosofiske emner i et klart og begripelig folkespråk, med beundringsverdig evne og vilje til å finne norske uttrykk, som når han oversetter bullshit-begrepet til Harry G. Frankfurt om tale som verken er sannhet eller løgn, men er likegyldig til begge deler, til sutleprat. Men noen ganger blir han for omtrentlig, som når han flere ganger viser til noe han har sett på Youtube, uten naermere kildeangivelse.
Best er han når han velger en moralfilosofisk og militaerhistorisk vei fram til en drøfting av Natos, og derigjennom Norges, atomvåpenstrategi, som ikke utelukker førstebruk, det Hellesnes kaller «ein konkurranse med fienden om å bli den verste krigsforbrytaren i historia.» Det er ubehagelig tale, men vi har altfor lenge lullet oss inne i falskt behag. Det er nemlig stor fare for at Hellesnes har rett når han skriver at «det har forma seg ei slags førkrigsstemning i USA.» Vi bør forberede oss på hva vi skal svare hvis (eller når) vi blir spurt om vi også vil bombe Iran. Da kan det vaere at vi trenger moralfilosofisk hjelp nettopp av den type som Hellesnes tilbyr i «Nato-komplekset».
Det er ofte forfriskende å lese Hellesnes, fordi han klarer å diskutere filosofiske emner i et klart og begripelig folkespråk.