Et absurd dyrskue
UTSTILLING: Det lille galleriet Ellingsen & Worsøe fortsetter sin kresne utstillingsprofil med utvalgte fotografer som arbeider dokumentarisk, og som makter å heve det dokumentariske til et høyere nivå. sine egne grenser og etableres som interessant kunst. Det er nettopp dette vi ser i Helge Skodvins utstilling. Vil du se hvorfor han er representert i Museum of Modern Art i New York og hvorfor han er blitt invitert til internasjonale gruppeutstillinger i flere land, vil denne utstillingen gi deg noen svar. Utgangspunktet er rent dokumentarisk: Da De naturhistoriske samlingene i Bergen stengte for ombygging og renovering i 2013, ble alle de eksotiske, utstoppede dyrene pakket ned og transportert bort. Det er denne prosessen Skodvin skildrer, helt uten egne manipulerende inngrep; de merkelige rekvisittene og attributtene dyrene er utstyrt med i disse fotografiene, er alle en del av museets pakking og polstring.
Renskåret
Det er åpenbart at Skodvin har arbeidet med dette prosjektet over lang tid, for det framstår som renskåret, klart og nøye gjennomtenkt. Han kontrollerer lyssetting, omgivelser og komposisjon med stor nøyaktighet, ikke minst for å få fram renheten i motivene. Slik unngår han banalitetsfellen, slik vi ser den hos flere andre dyrefotografer, blant annet i William Wegmans iscenesatte hundefotografier. Visst kan enkelte av Wegmans hunder, kledt som mennesker, umiddelbart virke slående og morsomme; men man skal ikke ha sett mange før de overfladiske, billige poengene yngler.
Skodvins bilder er mer beslektet med Fin Serck-Hanssens fotoserie av utstoppede fugler fra 1991, med fotoopptak i Zoologisk institutt i Oslo. Men mens SerckHanssen iscenesetter motivene med et gulrødt lys som skaper en uhyggelig, giftig atmosfaere, en marerittaktig billedverden og en metafor for menneskelig lidelse, beholder Skodvin vitenskapens nøkterne lys på sine dyr. Det Skodvin har til felles med Serck-Hanssen, er memento mori-perspektivet: stillebenet brukt som en påminning om at vi alle skal dø.
Det franske uttrykket for stilleben er nature morte – død natur – og det er nettopp dette vi ser i Skodvins fotografier av utstoppede dyr. Men Skodvin tar dette over mot det karnevalske, for han utnytter dyrenes polstring og innpakking til å hente fram illusjonen av at dyrene er utkledt som til en feiring av det dødsriket de er en del av. Det åpner også for tanker om menneskenes bruk og misbruk av naturen, gjennom temming og kontroll.
Absurd
Resultatet er ofte absurd, og dette er en av de vesentligste kunstneriske kvalitetene i Skodvins serie «A Moveable Beast». Er det dyrene som leker seg, som i et slags opprør mot sin absolutt stille, døde museale tilvaerelse? Eller er det menneskene som leker med utkledninger og positurer som dyrene ikke lenger kan forsvare seg mot? En hodeskalle av en sjimpanse som holder rundt en grein, stikker opp av en pakk-kasse; den ser ut som en heavy metal-musiker som holder rundt en gitarhals. En kenguru-mor med en unge stikkende ut av lommen – begge stirrer på meg, lett forbauset, sånn i forbifarten, som om det er jeg som er den utstoppede som ikke lenger kan bevege seg.
Elgen i ett av bildene ble skutt i 1883, isbjørnen i 1884, osv. Dette er gamle, møllspiste dyr, fulle av fortidens konserveringsgift, fra et museum som i sin gammelmodige måte å vise fram dyrene for lengst var blitt et museum som stilte ut seg selv som museumsobjekt. Så løfter Skodvin disse dyrene ut av denne konteksten og gir oss noe helt annet, et interessant kunstprosjekt som dessuten faktisk er svaert morsomt og underholdende. Et absurd dyrskue.
Det er åpenbart at Skodvin har arbeidet med dette prosjektet over lang tid, for det framstår som renskåret, klart og nøye gjennomtenkt.