Den nye lyden av Dublin
PLATE: Vi skal noen år tilbake før det ble snakket like høyt om et nytt, irsk band.
Geir Flatøe
Fontaines D.C: «Dogrel» (Partisan/Border)
Du skal ikke vandre langt fra handlegatene i Dublin før du finner boligområder med gjenspikrede vinduer og piggtråd på porten. Byen er full av visesangere i gågatene og folkemusikanter i pubene, men også av unge pønkere i skyggene.
En ny generasjon irske gitarband er på gang, og i spissen finner vi Fontaines D.C. Bandet ga ut sin første singel i fjor, som raskt fikk oppfølgere. Hele sju av de 11 kuttene på debutalbumet stammer herfra.
Det gjør fint lite, for «Liberty Belle» var en fantastisk debutsingel og de påfølgende låtene svekket ikke følelsen av at noe stort var på gang.
Selv kaller frontfigur Grian Chatten det for lyden av Dublin. Lyden av trafikken, folkene og historien.
Eller som han synger idet albumet åpner med «Big»:
Dublin in the rain is mine A pregnant city with a catholic mind
Låttittelen henspiller på ønsker om å bli noe i livet: My childhood was small, but I'm gonna be big. Vel å merke sunget med en god dose sarkasme.
Store kan det likevel hende de blir. De har allerede fått mye oppmerksomhet, og i mai skal de ut på turné i USA.
Opprinnelig så de fem medlemmene for seg noe i retning av pønkutgaven av Beatles, før de endret kurs med energien fra Pogues-debuten «Red roses for me» som forbilde.
Det tar litt tid før albumet løsner. «Big» er tøff, men stakkato «Sha sha sha» er trolig bedre på scenen enn på plate.
«Too real» har et herlig aggressivt refreng, men bruker halvannet minutt på å komme i gang.
«Television screen» har gitar og trommer det er lett å like, men tar ikke helt av. Deretter er vi framme ved godsakene.
Mark E. Smith og hans The Fall døde i fjor, men nerven lever videre i «Hurricane laughter». Det er ikke vanskelig å forestille seg Smith syngende denne, men den tilhører altså en gjeng som kunne vaert barnebarna hans.
«Roy’s tune» viser at den irske melankolien siver inn også hos pønkere.
The Cure-aktige «The lotts» dras i gang av bassen, mens «Chequeless reckless» leker med Fall og Stooges.
«Liberty Belle» er en låt som salige Buddy Holly kunne skrevet i annet tempo for 60 år siden og som ethvert engelsk pønkband ville likt å ha på repertoaret 20 år senere.
You know I love that violence That you get around here That kind of ready-steady violence
«Boys in the better land» er om innvandring til Irland, ny tilhørighet og et felles ståsted i det å kunne hate britene:
Driver's got names
To fill two double barrels He spits out «brits out» Only smoke Carrolls
Carroll’s er et irsk tobakksmerke, om du skulle lure.
Dublin elsker sine poeter, og Chatten viser evnen til å formulere seg når han spytter ut if you're a rock star, porn star, superstar, doesn't matter what you are, get yourself a good car, get outta here.
Ekkoet av The Pogues kommer på den avsluttende balladen «Dublin City sky», om slutten på et forhold og slutten på det romantiske Irland.
Hva blir igjen av byen når gigantselskapene har rykket inn med dollar og gentrifisering? Vel, irene har gjenerobret byen både fra vikinger og engelskmenn. De klarer vel noen amerikanere også.
Uansett vil de synge fine sanger om kampen.
Beste spor: «Hurricane laughter», «Chequeless reckless», «Liberty Belle», «Boys in the better land», «Dublin City sky».