Dødens og livets kurve

DAGENS ORD: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, baerer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det». Joh 12,24-25.

Biskop Per Lønning fortalte om en østtysk prest som forklarte dette for kristne ungdommer.

– Se, her hvordan evangeliet møter oss mennesker, sa han, og tegnet en bue på tavlen. Den hevet seg mot høyden, passerte toppunktet og begynte å dale ned mot utgangspunktet igjen.

– Dette er menneskets skjebnekurve. Vi strekker oss mot makt og aere, mot penger, status og høyere levestandard.

Lenge lykkes det, men så snur det hele. Kreftene svikter, vi blir slitne og syke. Mulighetene skrumper inn, livsmotet svikter, og omsider forsvinner vi under nullstreken. En dag må vi forlate denne verden like tomhendte som vi kom inn i den.

Som overskrift over denne kurven kan vi sette Jesu ord:» Den som elsker sitt liv, skal miste det».

– Men se her, sa presten, og tegnet en ny kurve. Nøyaktig motsatt. Den kommer ovenfra og senker seg målbevisst ned mot nullstreken. Dødens nullstrek. Din og min nullstrek. Men dermed snur den og vender tilbake, stiger og stiger. Jesu Kristi livsbane kommer fra evighetens høyder og vender tilbake dit. Underveis berører den bunnen.

Poenget? Slik vår skjebne består i å vinne verden for til sist å miste den, gir Jesus frivillig avkall på alt, for til slutt å bli opphøyet. (Filipperbrevet 2). Der de to kurvene skar hverandre, livets og dødens kurve, tegnet presten et kors og avsluttet: – Korset lenker de to kurvene sammen. For oss som er bundet i dødsbanen, er det mulig å bli fri og komme over i Jesus Kristi livsbane, å bli løftet av ham inn i lyset, til den evige herlighet hos Gud.

Egil S. Eide