Hvem av dem forstår vår tid best – Bernie eller Donald?
GJESTEKOMMENTAR: Nasjonalismen er – til tross for offerrollen de fleste populister har tatt til seg – antakelig den mest utbredte ideologien i verden i dag. Benjamin Netanyahus seier i det israelske valget denne uken kan forklares på flere måter som har med Israels spesielle situasjon å gjøre – den økonomiske boomen, et stabilt sikkerhetsklima og statsministerens politiske talent. Men seieren er også en del av et mye større fenomen: Den fortsatte styrken til populistisk nasjonalisme verden rundt – og den fortsatte manglende evnen sentrum–venstre-partier har til å svare på den.
Den populistiske nasjonalismens sak presenteres omtrent slik: Det er en ekkel verden der ute. Folk prøver å ta jobbene våre, undergrave vår sikkerhet, flytte til landet vårt. De urbane elitene bryr seg ikke; de drar nytte av disse kreftene. Så vi trenger en tøff leder som vil stå opp for nasjonen og mot de liberale i landet vårt.
I en eller annen variant er dette argumentene til Netanyahu, Vladimir Putin, Recep Tayyip Erdoğan, Narendra Modi, Viktor Orbán, Jarosław Kaczyński, Jair Bolsonaro, brexit-erne og, selvsagt, Donald Trump.
Offerrollens betydning
I 1972 skrev filosofen Isaiah Berlin at nasjonalismen «uttrykker det betente ønske de som blir oversett har om å bli regnet med blant verdens kulturer». Han plasserte røttene til den moderne nasjonalismen i Tyskland, et land som var besatt av å finne sin plass i solen. Men denne følelsen – en slags offerrolle-mentalitet – finnes i nesten alle moderne variasjoner, selv i rike og mektige nasjoner.
Se på Putins påstand om at Russland har blitt presset tilbake av Vesten helt siden den kalde krigen, den kinesiske besettelsen med deres ydmykelse helt i opiumskrigen, den israelske høyresidens klage om at verden er imot Israel, og på Trumps konstante gjentakelse av at alle utlendinger – fra meksikanere til kinesere til europeere – utnytter USA. Disse lederne lover å rette opp situasjonen og gjenopprette sine lands rettmessige posisjon i verden.
Trumps omfavnelse av ordet «nasjonalisme» er samtidige angrep på innenlandske eliter (med deres politisk korrekte språk) og upålitelige og bedrageriske utlendinger. «Vi skal helst ikke si det ordet», sa Trump i oktober. «Men vet dere hva jeg er? Jeg er en nasjonalist, ok? Jeg er en nasjonalist. Nasjonalist. Ikke noe galt med det. Bruk det ordet! Bruk det ordet!»
Da Trump dagen etter ble spurt om hva han mente med begrepet, svarte han: «Jeg elsker landet vårt. Og landet vårt spiller annenfiolin. […] Vi gir alle vår rikdom, alle våre penger, til andre land. Og så behandler de oss ikke skikkelig.»
Netanyahu har for sin del lenge hevdet at Israel fortjener en mye bedre «plass blant nasjonene», en frase som var tittelen på hans bok i 1993, der han argumenterte for en robust israelsk nasjonalisme som er aggressiv og ikke ber noen om unnskyldning. Selv om Israels styrke og sikkerhet har vokst umåtelig, samtidig som landets historiske fiender – som Saudi-Arabia og Syria, blant flere – enten har blitt dere venner eller blitt utstøtt av det gode selskap, har budskapet om at verden er imot Israel, på en eller annen måte holdt seg.
Faktisk er nasjonalismen – til tross for offerrollen de fleste populistene har har tatt til seg – antakelig nå den mest utbredte ideologien i verden. Hvilken amerikansk politiker står i dag ikke opp for USA? Den virkelige debatten er om nasjonalismen skal vaere informert om og påvirket av verdier som frihet og likhet, – og om at dersom disse to settene av verdier er i konflikt med hverandre, hvilket bør foretrekkes? Dette er bakgrunnen for at de mest standhaftige kapitalistene – fra Friedrich Hayek til Milton Friedman – alltid vaert tilhengere av globalisering og økonomisk frihet framfor proteksjonisme og kontroll.
Tar ikke poenget
Faren for de liberale er at de undervurderer kraften i nasjonalismens råe, følelsesmessige appell. I århundrer har liberale antatt at nasjonalisme var en slags irrasjonell utvekst som ville svekkes etter hvert som folk ble mer rasjonelle, opplyst og verdslige. Faktisk skrev Isaiah Berlin at på samme måte som en kvist som blir bøyd vil slå tilbake i motsatt retning, ville nasjonalismen bli det forutsigelige tilbakeslaget etter globaliseringens framvekst.
Populistiske nasjonalister forstår kjernen i appellen til sin ideologi. Jeg spurte nylig en tilhenger av Jair Bolsonaro om det var den brasilianske presidentens økonomiske politikk (som er orientert mot frie markeder og reformistisk) eller hans kulturelle nasjonalisme var nøkkelen til hans appell til sine velgerne. Svaret var: «Nasjonalismen er partiets kjerne; økonomien handler bare om effektivitet og vekst.»
Det virker som om de liberale i USA ennå ikke forstår dette. Demokratene fortsetter å tro at løsningen på deres problemer er å fortsatte å bevege seg mot venstre i økonomisk politikk. Denne uken lanserte Vermont-senator Bernie Sanders sin nye plan for «helsetjeneste for alle», og fikk umiddelbart full støtte fra fire andre presidentkandidater. Denne planen vil trolig kreve mellom to og tre tusen milliarder dollar i økte skatter.
Samtidig tvitrer Donald Trump om at Demokratene elsker «åpne grenser» og insisterer på at han vil beskytte landet og håndheve lovene. Kan det vaere at Trump forstår vår tid bedre enn Bernie Sanders?
comments@fareedzakaria.com Washington Post Writers Group ©