Dyrene dør, og det er vår feil
KOMMENTAR: Antall dyr i verden er mer enn halvert på bare 50 år. De menneskelige ødeleggelsene på jordens økosystemer er en av de største truslene i verden i dag, og nesten ingen gjør noe for å løse det. Det er vår. Fuglene kvitrer, og det begynner å blomstre igjen etter vinteren.
Dette er et årlig rituale som vi naermest tar for gitt. Men tenker vi noen gang over hvordan det skjer? Tenker vi over at det ikke er gitt at det samme kommer til å fortsette framover?
Det er mye snakk om klima og klimaendringer for tiden. Og om hvordan vi mennesker har vaert med på å påvirke dette. Men det er også andre måter vi mennesker påvirker det som skjer i naturen.
Plast i magen
Visste du for eksempel at 90 prosent av sjøfuglene i verden har plastbiter i magene sine? Eller at nesten 20 prosent av regnskogen i Amazonas har forsvunnet, og at nesten 6 milliarder tonn med fisk og sjømat er borte fra havene på bare 50 år?
Ifølge WWFs rapport «Living Planet 2018», har antall dyr i verden falt med totalt 60 prosent fra 1970 til 2014. Organisasjonen følger med på utviklingen av rundt 4000 arter.
Bare en fjerdedel av jordens overflate er nå fri fra menneskelig aktivitet. Innen 2050 er det forventet at dette faller til en tidel. Skogene forsvinner, og dyr og insekter mister sine naturlige habitater.
Gjør det noe da? Er det ikke sånn at til alle tider har artene endret seg? Noen har dødd ut og andre har kommet til? Jo, sånn har det alltid vaert. Men det som er forskjellen nå, er at dette skjer så raskt. Og at det påvirker alt på denne jorden.
Stor fart
World Economic Forum (WEF) gir hvert år ut en rapport der de tar for seg de største truslene i verden i året som kommer.
Ødeleggelsen av naturlige økosystemer, vannkriser og luftforurensning er, ifølge rangeringen, større trusler enn risikoen knyttet til aksjebobler, korrupsjon eller terrorangrep.
I rapporten fra februar skriver de at den akselererende farten på tapet av biologisk mangfold er noe av de mest bekymringsfylte som skjer i verden i dag. Klimaendringer gjør dette verre. Og motsatt, tapet av biologisk mangfold forsterker også klimakrisen. Men det handler om mye mer enn det.
Svakere økosystemer er også en risikofaktor når det kommer til sosial og økonomisk stabilitet. WEF har gjort en beregning som viser at den økonomiske verdien av det vi får ut av økosystemene, som drikkevann, pollinering og naturlig beskyttelse mot oversvømmelse og andre naturkatastrofer, kan ha en verdi på så mye som 125 billioner dollar per år. Det er rundt 2/3 høyere enn globalt brutto nasjonalprodukt (BNP).
Mat og medisiner
Den mest opplagte avhengigheten vi mennesker har av naturen er matproduksjonen. Rundt 87 prosent av alle planter i verden er pollinert av dyr, og matplanter som er delvis pollinert av dyr utgjør 35 prosent av den globale matproduksjonen.
Men det er ikke bare maten vår som kommer fra naturen. Også viktige medisiner blir til fra ingredienser funnet i naturen. Ifølge The IUCN Medicinal Plants Specialist Group, et globalt nettverk av spesialister som er opptatt av å bevare de medisinske plantene, blir mellom 50.000 og 70.000 planter brukt i legemiddelindustrien. Noen av disse har vaert nøkkelen til medisiner vi har i dag, og andre kan vaere det som skal til for å finne nye livsviktige medisiner i framtiden.
I et naturlig økosystem vil det alltid vaere noe som hindrer noe annet fra å skje. Alt henger sammen med alt. Men dersom vi river delene fra hverandre, sitter vi til slutt igjen med sårbare og fragmenterte biter av puslespillet.
Menneskets tidsalder
WWF skriver at det største enkeltstående fenomenet i verden de siste 50 årene nesten ikke blir diskutert i verken media, politikk, naeringsliv eller undervisning.
Dette kaller de og andre «den store akselerasjonen». Det er en unik hendelse i jordens 4,5 millioner års eksistens. Bare siden år 1800, har den globale befolkningen blitt syvdoblet til over 7,6 milliarder mennesker. Den globale økonomien har blitt 30 ganger større. Og de siste 50 årene har den økonomiske utviklingen før til en enorm økning i etterspørselen etter energi, land og vann.
Denne veksten har ført til et bedre liv og et liv utenfor fattigdom for millioner av mennesker. Men samtidig har det lagt enormt press på naturen.
Derfor har blant andre den nederlandske kjemikeren Paul Crutzen foreslått å kalle den geologiske tidsalderen vi er inne i nå for antropocen. Det kan oversettes med menneskets tidsalder, og bakgrunnen er nettopp den store påvirkningen menneskelig aktivitet har på naturen. Om det blir godkjent som en ny epoke, avhenger av hvor sterke de menneskelige sporene er.
Tidligere denne måneden arrangerte WWF en konferanse de kalte «Miljøtalen» for første gang. Leder Bård Vegar Solhjell sa at deres sentrale budskap er at naturmangfold er en like stor krise som klimakrisen.
Derfor skal politiske ledere fra store deler av verden samles til et miljøtoppmøte i Kina i 2020.
En viktig avtale for miljøet ble fremforhandlet i 2010 i Aichi i Japan. Der ble det satt 20 konkrete mål. Men ingen av disse målene har blitt innfridd, verken globalt eller i de enkelte landene.
Arbeidet med å utforme den nye avtalen foregår nå. Klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) har kommet med lovnader. Men heller ikke Norge har klart å holde seg til målene fra Aichi.
Som på klima, er det også for naturen viktig at politikere og naeringsliv jobber for å finne løsninger, og at det ikke bare blir med prat. Ødelegger vi naturen, har vi bare oss selv å takke.
Svakere økosystemer er også en risikofaktor når det kommer til sosial og økonomisk stabilitet.