Knyttede never og utstrakte hender
NYE BØKER: Det norske tillitssamfunnet ble skapt, det var ikke noe som fantes fra Arils tid. Tillit er ikke genetisk, men politisk.
Sven Egil Omdal
Finn Olstad har beskrevet det 20. århundrets norske historie baklengs. Han begynte med «den lange oppturen» fra frigjøring til oljealder. I det andre bindet, som nå foreligger, ser han på framveksten av det moderne Norge, med et spesielt blikk for det som gjorde samfunnet så harmonisk.
Nøkkelen finner han i arbeidslivet, og ikke minst i framveksten av det som ble den norske modellen. Han beskriver ikke bare fagbevegelsens modererende kraft på venstresiden, men også hvordan høyresiden i avgjørende øyeblikk – og etter noen grove feilskjaer – valgte kompromisset.
Olstad betegner tariffoppgjøret i 1931 som en av de mest avgjørende hendelsene i Norge i mellomkrigstiden, med konsekvenser helt fram til vår tid. Den seks måneder lange stor-lockouten ble «krigen som gjorde slutt på alle kriger». De dystre erfaringene fra Menstad-slaget og de store økonomiske tapene for begge parter, banet vei for kriseforliket fire år senere, og med det starten på Arbeiderpartiets lange dominans. Partene laerte seg å stole på hverandre, tilliten smittet utover i samfunnet og gjorde det mulig å bringe Norge helt i tet blant de nasjoner som gradvis utviklet den moderne velferdsstaten.
Finn Olstad skriver sammen mye kjent kunnskap om mellomkrigstiden. Hans styrke er overblikket, han ser sammenhengene mellom den økonomiske og politiske utvikling, svekkelsen av de tradisjonelle massebevegelsene, urbaniseringen, internasjonaliseringen og industrialiseringen. Han viser, som andre før ham, at 30-årene ikke bare var harde. Det siste tiåret før krigen var samtidig preget av både krise og modernisering, Norge hadde blant annet verdens mest moderne handelsflåte.
Sømløst glir han fra det ene store temaet til det andre, fra Venstres problemer med lavkirkeligheten til kirkestrid og enhetsskolens utvikling. Det er kunnskapsrikt, det er ryddig og godt skrevet – men også litt temperamentsløst. Det er lite plass for den dristige påstanden, de vågale skrittene litt utenfor den opptrukne linjen.
Når han skriver om perioden fra 1870 og fram til krigsutbruddet, konsentrerer han seg om grupper, klasser, ideer og økonomiske strukturer, mer enn individ. Framstillingen er nøktern på grensen til det leksikale. Annerledes blir det når han tar fatt på okkupasjonen, da skifter både perspektiv og stil. Enkeltindividene trer tydeligere fram, og teksten får mye av den dramatikken som mangler i de tidligere kapitlene.
Likevel er det vanskelig å forstå hvorfor så mye av boken, en fjerdedel, blir brukt på de fem okkupasjonsårene. Det mangler ikke litteratur om denne perioden, mens Olstad har rett når han innledningsvis slår fast at det er på tide med en ny og samlende framstilling av mellomkrigstiden. En god bok hadde blitt enda bedre om fremstillingen av perioden fram til 1940 fikk bedre plass og flere farger. Da hadde det kanskje blitt plass også til kulturlivet og til fyldigere beskrivelser av de regionale forskjellene i naeringsliv, politikk og holdninger. Konsentrasjonen om økonomi og politikk og om Oslo-området, gjør også denne norgeshistorien smalere enn den burde vaere.
Han viser, som andre før ham, at 30-årene ikke bare var harde. Det siste tiåret før krigen var samtidig preget av både krise og modernisering, Norge hadde blant annet verdens mest moderne handelsflåte.