Svaer film med bittelite poeng
FILM: Med «Ad Astra» har regissør James Gray tydelig store ambisjoner. Men Brad Pitts reise gjennom solsystemet på jakt etter sin savnede far verken engasjerer eller rører slik den burde. Med svaert budsjett og en av verdens største mannlige filmstjerner i den baerende rollen, ligger mye til rette for at regissør James Gray virkelig skal smelle til med en godbit – i en for ham ny sjanger. Og det er mye som er flott med «Ad Astra»: Fotograferingen er fantastisk, med enkeltscener som kan ta pusten fra en. Det samme er framtidsvisjonen og scenografien. Men noe skurrer i solsystemet.
Den ytre historien er enkel og rettfram. Vi befinner oss i en tidsepoke i ikke altfor fjern framtid. Både månen og Mars er kolonisert av menneskene på jorden. Det går faktisk rutefly til månen! Mens territoriene på Mars er inndelt i soner for hvilke land som styrer dem, er månen på vei til å bli et slags Las Vegas med svaere kjøpesentre og «alt den samme junken folk på jorden ønsker å flykte fra».
På jakt etter intelligent liv
Roy McBride (Brad Pitt) er en slags militaer astronaut. Hans far var en av pionerene i verdens nye romfartseventyr. 30 tidligere dro han ut på en ekspedisjon som skulle lete etter annet intelligent liv i hele verdensrommet. Men ekspedisjonen forsvant, og faren er antatt død. Når et merkelig og farlig energifenomen inntreffer i hele solsystemet, mistenker noen at «noe» relatert til denne ekspedisjonen er årsaken. Roy er mannen som får i oppdrag å dra ut og om mulig finne ekspedisjonen – og faren.
Brad Pitts rollefigur baerer hele filmen på sine skuldre. I ekstreme naerbilder og flust av indre monolog, følger vi ham gjennom gjentakende psykologiske tester. Alt skal dreie seg om oppdraget. En melankolsk, resignert stemning omgir ham.
Pitt gjør så godt han kan med det manuset har gitt ham, men Roy McBride er og blir en fyr det først er vanskelig å forstå seg på, og som det aldri blir lett å engasjere seg følelsesmessig i. Kontrasten mellom den gigantiske, naermest umulige oppgaven og den vage psykologiske reisen gjennom undertrykte følelsesliv, den skurrer.
Så når Roy kjeder seg på de lange strekkene mellom planetene i solsystemet, kjeder vi oss med ham.
Lite nytt fra solsystemet
Gray har hentet tydelig inspirasjon fra klassikere som «Interstellar» og «Apokalypse Nå!» til Ad Astra, men den er milevis fra å gjøre samme inntrykk, verken som science fiction eller «innbitt mann som ofrer alt på viktig oppdrag»-drama. Bortsett fra noen helt supre kameravinkler som gir skikkelig sug i magen, er det lite her vi ikke har sett før.
Bakgrunnshistorien om far og sønn astronautene er interessant nok, men blir aldri så gripende som intensjonen nok var.
I det hele tatt er det noe pretensiøst med «Ad Astra»: Gray vil åpenbart lage en både stor, relevant og viktig film. Men enten har han ikke de ingrediensene som skal til, eller så passer de rett og slett ikke sammen.
Ad Astra» er en sånn film som du kanskje bør se flere om igjen for virkelig å komme ned alle de tankevekkende godbitene og (kanskje) finnes, når du samtidig slipper å vaere så opptatt av å følge med på de mer tekniske sidene av plottet.
Men gidder vi?
Bortsett fra noen helt supre kameravinkler som gir skikkelig sug i magen, er det lite her vi ikke har sett før.