Stort bedre blir det ikke
KRIM: Dette er bra. En uhyggelig, nifs og velskrevet krim uten blodige detaljer. Stina Jackson: Sølvveien. Oversatt av Inge Ulrik Gundersen. 319 sider. Gyldendal.
Helt i starten av denne boken, på andre siden, leser vi noen enkle linjer som gir hele fortellingen retning og nerve. Hør bare:
Lelle kunne se henne i passasjersetet hver gang han tente en ny sigarett. (...) Hun var vakker, og det syntes han ikke bare fordi hun var datteren hans. Folk hadde alltid snudd seg etter Lina (...). Men nå var det ingen som så etter henne lenger. Ingen hadde sett henne på tre år, i hvert fall ingen som ville gi seg til kjenne.
Sånn, i ekstremt effektive setninger, introduseres gåten. Og slik, i en tydelig beskrevet situasjon, møter vi hovedpersonen: Han som nekter å gi opp, han som bruker hver eneste lys sommernatt nord i Sverige langs hovedveier og sideveier, i håp om å finne henne, datteren, livets mening, hans eneste lys. På få linjer er altså den sentrale gåten og de viktige folkene introdusert - ekstremt godt gjort!
Ekteskapet er gått dukken, selvsagt, vennene er lei, men han kjører, mil etter mil, time etter time, natt etter natt, til folk han mistenker, til mennesker han ikke visste fantes der ute i ingenmansland før han plutselig finner dem og boligene deres rundt neste sving, til politiet som etterforsker alle - også faren, den monomane mannen som ikke vil forsone seg med det alle andre har akseptert for lengst, at Lina er død.
Stina Jacksons «Sølvveien» ble kåret til fjorårets beste krim i Sverige, og det er lett å forstå. Dette er nemlig en drivende godt fortalt historie, helt fra første setning en spennende fortelling om desperasjon og vilje, fortvilelse og håp.
Forfatteren klarer dessuten i sin debutroman å mane fram en virkelig nifs story uten å ty til lettvinte, groteske detaljer: I stedet for å dvele ved brutaliteten kryper hun inn i hodet på faren som leter - og gir oss et stadig større persongalleri som aldri gjør oss trygge: Er idealistene egentlig splitter pine sprø? Er alkoholikerens datter neste offer? Er rikmannssønnen en voldelig sadist? Er krigsveteranen helt uten kontroll? Og hvem er egentlig mannen vi følger tett, han som både billedlig og bokstavelig kjører stadig lenger bort fra det livet han en gang hadde?
Spørsmålene er mange, og de blir flere og flere, de trenger seg på, de er ubehagelige, og der er nesten slik at jeg ikke ønsker det skal ta slutt - i frykt for hva svaret blir.
Med andre ord: Dette er uvanlig bra, en av årets aller beste krimromaner.