Telefonen

DRØSET: Før i tiden var det stas å få ny mobiltelefon. Nå er det en heldagsjobb.

Plutselig, en helt vanlig formiddag, skjedde det. Den knotten på telefonen som bestemmer om du skal få tilgang til skjermen eller ikke, sluttet å virke. Sånn helt uten forvarsel. Takk for i dag, klar deg selv, liksom.

Det er i sånne stunder det går opp for deg hvor mye av livet ditt som er uløselig knyttet til denne dingsen. Den er først og fremst en minnebank. For noen av oss blir livet fullstendig uhåndterlig uten huskelister og påminnelser om alle de tusener av passord vi trenger for hver minste ting i livet. Vi trenger også en app på telefonen for å komme inn i nettbanken.

Vi har en app som gir oversikt over alle barnas fotballkamper og -treninger, samt beskjeder om når det er vår tur til å stå i bua. Vi får ikke tatt bussen uten Kolumbus-appen, men det er sikkert like greit, for vi finner uansett ikke ut når bussen går uten sanntid-appen eller kartappen. Vi får bare ta beina fatt i stedet, helt uten podcast eller lydbok på øret. Plutselig må vi ringe og snakke med levende mennesker i stedet for å bestille ting gjennom appene. Nei, vent litt, vi kan jo ikke det heller.

Hvorfor i himmelens navn finnes det fortsatt folk som synes det er stas å få ny telefon? Som bytter den ut med vilje?

Her hvor denne sutrekoppen jobber, finnes det heldigvis hverdagsengler som tryller fram en lånetelefon når virkeligheten raser sammen på denne måten. Vedkommende hjelper også til med å få flyttet over hordene av bilder, apper og annen informasjon, noe som tar en hel liten evighet, i tillegg til at man må legge inn hundrevis av passord på ny. De har vi heldigvis notert et sted. I den gamle telefonen.

Men akkurat disse notatene ble visst vaerende der, og finnes ikke i den såkalte nettskyen. Så hvis noen fra ledelsen lurer på hva denne spaltisten bedriver tiden med resten av uka, har de svaret her.

Så hvis noen fra ledelsen lurer på hva denne spaltisten bedriver tiden med resten av uka, har de svaret her.