Pompøst norsk spiondrama fra krigen
FILM: Historien om den norske dobbeltspionen Sonja Wigert er nesten for utrolig til å vaere sann. Men filmen «Spionen» greier verken å engasjere eller overbevise så mye som den burde har gjort.
Spionen
Den feirede norske divaen og skuespillerinnen Sonja Wigert jobbet i Stockholm under andre verdenskrig. Hun la sin egen karriere i ruiner etter å ha pleiet litt for intim kontakt med høytstående tyskere. I virkeligheten var hun en dobbeltspion som var på den «gode» siden.
Igjen får vi altså et norsk andre verdenskrig-epos som i stor grad handler om hvem som var på «rett» og «feil» side under krigen. Nå har jo også historien vist at det finnes mange nyanser av grått mellom svart og hvitt. I det lyset er Sonja Wigerts historie svaert så interessant.
Vervet både her og der
Full av ambisjoner når krigen bryter ut, har Sonja et pragmatisk forhold tyskerne: man kan da ikke slutte med kunst selv om det er krig?
At regissøren til hennes planlagte film pleier svaert tett kontakt med tyskere, plager henne ikke nevneverdig. Heller ikke at hennes motstandsfar advarer henne på det sterkeste.
Først da faren blir arrestert og sendt til Grini, går hun med på å spionere for svensk etterretning. Som igjen fører til et svaert tett intimt forhold til nazioffiseren Josef Terboven. Som igjen vil at hun skal spionere på svenskene.
Som skuespiller er det ikke mange som i dag har saerlig kjennskap til norske Sonja Wigert. Ikke som spion heller. Dokumentene som renvasket henne som tyskervennlig ble først frigitt av svensk etterretning i 2005. Hvorfor det var nødvendig å vente så lenge, forblir også en gåte.
Mye tidskoloritt Tidskoloritten er viet mye ressurser. For mye. At klaer, interiører og talemåter skal vaere tidsriktige, gir både stiv dialog og en kjedelig, pompøs aura til spiondramaet. Hva som virkelig står på spill her, for både Sonja og hennes naermeste, blir klart altfor sent.
Ingrid Bolsø Berdal gjør sitt beste innenfor de rammene hun er gitt i sitt portrett av Sonja Wigert. Men heller ikke hun greier å uttrykke nok av Sonjas indre kamp og kvaler til at hun vekker noe saerlig engasjement. Verken i hvit ellers svart retning.
Som skuespiller er det ikke mange som i dag har saerlig kjennskap til norske Sonja Wigert. Ikke som spion heller. Dokumentene som renvasket henne som tyskervennlig ble først frigitt av svensk etterretning i 2005.