Klokt av regjeringen
LEDER: Regjeringen legger den nasjonale rammeplanen for vindkraft bort. De må finne bedre måter å gjøre det på.
– Det skulle vaere et konfliktdempende tiltak, det har det ikke vaert med de svarene vi ser. Derfor har vi tenkt til å legge vekk denne nasjonale rammen og si at vi ikke skal ha noen nasjonal ramme for vindkraft fremover, sa statsminister Erna Solberg til NRK torsdag.
Det er klokt. Rammeplanen for vindkraft kom 1. april, laget av NVE, Norge vassdrags- og energidirektorat, på oppdrag fra olje- og energidepartementet. Den bestod både av et oppdatert kunnskapsgrunnlag om vindkraft, og en plan for hvilke områder av landet som er best egnet for vindkraftutbygging.
Da den ble sendt ut på høring var det store, store flertallet av kommuner i mot. Planen har i stor grad blitt oppfattet som en plan for faktisk utbygging, noe den ikke var tenkt å vaere.
Motstanden har også vist at tanken om allemannsretten står sterkt hos folk. Vi er vant til at vi alle har aksjer i og kan bruke naturen rundt oss. Skal det gjøres større naturinngrep, må det derfor forankres lokalt. Vi som bor der vindmølleutbygging kan vaere aktuelt, må kjenne at vi får del i dette, at kommunene selv får skatteinntekter fra det, og at miljøet blir ivaretatt.
For vi trenger vindkraftutbygging på land som klimatiltak. Det er lønnsomt, det har lavt CO -avtrykk, og vi trenger mer fornybar energi.
Men det må gjøres en avveiing av klimanytten opp mot naturinngrepet, og det bør settes en ramme for hvor massiv utbygging et enkelt område skal tåle. Det var omtrent det rammen var tenkt brukt til, men slik ble den ikke oppfattet.
Det er derfor riktig av regjeringen å trekke rammeplanen nå. Men det betyr ikke at vindkraftutbygging på land ikke bør satses på, heller ikke at utbyggingen slippes fullstendig fri, der alle bestemmer over sin flekk, og ingen ser helheten.
Olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg varsler en full og detaljert gjennomgang av konsesjonsreglene. For eksempel peker de på at de vil stille strengere krav til hvor lenge man kan sitte på en konsesjon før man begynner å bygge, og at de vil legge opp til en ordning der fylkeskommunene skal rådføres i vindkraftsaker.
En slik gjennomgang er nødvendig. Når klimatiltak innføres, må man gjøre alt man kan for å unngå at de oppfattes som løsninger politikerne ikke har brydd seg om å sjekke konsekvensene av.
Vi som bor der vindmølleutbygging kan vaere aktuelt, må kjenne at vi får del i dette.
Det er like før ribbelukten og akevittdunsten legger seg over landet. Enkelte vil få en støyende bekreftelse på at ekte nordmenn drikker alkohol og spiser svin. Men det er ikke over ribbefettet kampen om de norske verdiene står. Den utkjempes i det nye Nasjonalmuseet.
Statsbygg
Denne uken ble det avslørt at litauiske arbeidere som har bygget det nye tempelet for norsk kunst, design og arkitektur, er blitt betalt ned i 99 kroner timen. Allmenngjort minstelønn for ufaglaerte er naer det dobbelte. Litauerne som har fått på plass rør, ledninger og vifter i praktbygget på gamle Vestbanen i Oslo, jobbet opp mot 64 timer i uka, uten registrering av overtid.
I fjor ble det avslørt at den tekniske etasjen i bygget, mellom kjelleren og utstillingslokalene, har en takhøyde helt ned i 165 centimeter. Arbeiderne som skal drifte og vedlikeholde museet, kan ikke stå oppreist. Samtidig har en av de fineste salene over dem nesten fem meter opp til taket. Den er reservert kunst utlånt fra arvingene til John Fredriksen, Norges rikeste skatteflyktning.
Arbeidere med bøyd rygg under milliardaerenes speilsal er en symbolikk så overtydelig at enhver kurator ville avvist den som kunst. Som virkelighet fungerer den åpenbart utmerket.
Kanskje har ikke direktør Karin Hindsbo ennå kommet på at hun bør sette av et eget museumsrom til Den norske modellen, så her får hun ideen gratis. Der kan hun stille ut tariffavtaler, arbeidskontrakter