Oljesmurt satsing på bokmessen
FRANKFURT: To av Norges mestselgende og klimaengasjerte forfattere er glade for pengene staten spytter inn i litteratur. Men kjenner på dilemmaet ved at det er oljepenger.
– Vi hadde kanskje ikke klart denne Frankfurt-satsingen uten at vi var et rikt Norge. Vi er en oljenasjon som er et rikt land, og godt er det. Men vi har også råd til da å ta noen skikkelige grep i retning av å fase ut oljen, sier Jostein Gaarder til NTB.
Han er en av mange forfattere som har tatt turen til bokmessen i Frankfurt denne uken for å fronte norsk litteratur. Norge har spyttet 31 millioner kroner inn i satsingen, som har et totalbudsjett på 51 millioner kroner.
– Hva er litteratur? Det er jo en feiring av menneskets bevissthet på en måte. Hva er en bokmesse? Det er jo en synliggjøring av menneskets bevissthet. Og skulle ikke derfor forleggere og forfattere vaere de første til å forsvare menneskets bevissthet fra utslettelse? spør Gaarder.
Stolt over litteraturordning Maja Lunde har gjennom sine bøker bidratt til å få klima- og naturødeleggelsene fram i lyset. Når hun er på bokturné i utlandet, er det ikke alt ved Norge hun synes er like gøy å snakke om.
– Jeg syns det er vanskelig å snakke om de tingene vi gjør i forhold til klima- og naturkrisen fordi jeg synes vi gjør altfor lite. Vi ønsker jo å vaere et ledende land på klima og miljø. Men vi har kanskje ikke alltid den største legitimiteten i det spørsmålet fordi vi også lever av olje, sier Lunde.
Andre sider ved hjemlandet er det lettere å trekke fram.
– Vi har jo mye å vaere stolt av i Norge. Litteratursystemet vårt for eksempel, som har klart å løfte såpass mange forfatterskap, at vi faktisk har mye å vise fram ut i verden. Det er virkelig noe jeg er stolt av, sier Lunde.
«Glemte» klimaspørsmålet Gaarder mener det er helt naturlig å ta opp klimaspørsmålet på arenaer som bokmessen i Frankfurt og i litteraturen. Og han angrer på at han ikke gjorde det saerlig utfyllende i den internasjonale bestselgeren «Sofies verden».
– Jeg synes det er litt rart for meg å komme til Frankfurt nå, fordi det nå er jo liksom mer enn et kvart århundre siden jeg kom her med «Sofies verden,» sier Gaarder. Han legger til:
– Det er jo nesten tretti år siden jeg skrev den boka, men jeg satt her og bladde gjennom den en dag. Og så oppdaget jeg til min forferdelse, at det i denne svaere filosofiboken var ett filosofisk spørsmål som manglet. Og det er vår tids viktigste filosofiske spørsmål: Det er hvordan skal vi klare å bevare livsgrunnlaget på vår egen planet, sier forfatteren.
Thunberg
Han har siden tatt tak i denne «forglemmelsen», blant annet ved å skrive boka «Anna. En fabel om klodens klima» om en 15 år gammel «miljøvarsler». Boka kom ut i 2013, men de siste årene har den naermest vist seg å ha vaert profetisk. Anna har nemlig flere klare likhetstrekk med Greta Thunberg.
Gaarder er glad for at klimakampen nå har fått et tydelig ansikt utad.
– Du hadde Martin Luther King med borgerrettigheter, så hadde du Nelson Mandela med apartheidproblematikk, og så hadde du Gandhi for ikkevold og frigjøring. Men hvilket ansikt har vi hatt til klima? Så kommer hun snåle svenske Greta Thunberg. Det var hun som ble ansiktet, og bokstavelig talt altså, på Time Magazine – og så videre. Det er rart å plutselig få svar på det spørsmålet.
Også Maja Lunde trekker fram Greta Thunberg som «ekstremt viktig». Men hun synes klimaspørsmålet til tider kommer i skyggen av personfokuset.
– Man har diskutert den jenta opp og ned. Og snakket for lite om hva det er hun snakker om, sier forfatteren. Og utdyper:
– Greta Thunberg hadde ikke hatt den rollen, hun hadde ikke stått på den talerstolen, hvis det ikke var fordi vi står overfor denne ene store utfordringen som vi er nødt å løse. Det er den vi må snakke om. Vi må snakke om hva vi må gjøre. Det er jo også det Thunberg hele tiden oppfordrer oss til. Til handling. (NTB)
«Beskjed til alle fyllikfedre – og mødre: Ikke drikk. Ikke drikk med ungene dine. Dere tror det er helt ok, men det er det ikke, jeg vet det fra begge sider».
– Mhm.
– Dette står i boka di. Det er en ganske hard beskjed til folk som sliter.
– Ja, jo, det er en hard melding. Det var akkurat den beskjeden jeg trengte for å slutte. Noen måtte våge å si det til meg. Jeg var verdensmester i unnskyldninger og forklaringer på hvorfor jeg drakk. Verdensmester. De fleste alkoholikere har det sånn, og det de – vi – trenger, er det motsatte. En klar og tydelig beskjed om å slutte å drikke. Den beskjeden fungerte for meg. Kanskje fungerer den ikke for absolutt alle, men noen ganger må vi tørre å si «Ka e det så feile deg? Skjerp deg!».
– Teatersjef Hanne Tømta sa det til deg litt utpå 2000-tallet. Var det ingen som hadde gitt deg den beskjeden før det?
– Nja, jo, men ikke så direkte. «Kanskje du sko ro’an litt, Espen». «Det e muligt at du kanskje sko drikka litt mindre». Forskjellen var at Hanne Tømta sa at hvis jeg ikke sluttet, så mistet jeg jobben. Jeg skrev villig under på den kontrakten der det sto at «Espen Hana slutter å drikke, både privat og på jobb. Hvis han bli sett berusa, da mister han jobben».