– Ikke drikk!

HELGEINTERVJUET: Tørrlagte Espen Hana slår et slag for et hardt, omsorgsbasert spark i rauå når folk drikker for mye.

– Ansvaret for folks ulykke kan vi grovt sett fordele på to: Dem selv, og omgivelsene. Ofte er den vel en kombinasjon som fører folk ut i ulykka. I boka di beskriver du en oppvekst under ganske kummerlige forhold, med en far som var full av angst, og som drakk. Hvor mye av dine problemer skyller du på omgivelsene?

– Ingen ting. Det spiller selvfølgelig inn, og de kan forklare noe, men jeg er ansvarlig for meg. Du er ansvarlig for deg og det du gjør. Jeg har diskutert dette med fagfolk, og alle er ikke helt enige i alt. Men noen ganger må det vaere legitimt å si at folk må ta ansvar sjøl. Dette er nesten farlig å si, men noen ganger tror jeg velment, mild rusomsorg fjerner ansvaret fra folk.

– Det kan høres litt kaldt ut? Fiks det sjøl, din alkis?

– Jeg kan bare snakke for meg selv, men det siste jeg trengte var hvileputer, flere unnskyldninger og flere forklaringer. Jeg trengte et spark i rauå fra noen som hevet stemmen og sa «NÅ, Espen, NÅ holder det!». Til syvende og sist handler det om egenvilje. Rusmisbrukere trenger hjelp, men jeg vil slå et slag for det personlige ansvaret, foden i rauå og at folk må skjerpa seg!

– Alt ansvaret over på den enkelte? – Altså, jeg vet at dette er komplisert, sammensatt og at folk er forskjellige. Men det som etter mitt syn mangler i mange tilfeller, er at folk tar ansvar sjøl. Livet er tøft. Deal with it.

– Tenkte du aldri at «jeg har hatt så mange utfordringer at det er ikke rart at jeg drikker»?

– Nei, sånn har jeg aldri tenkt. Jeg er for eksempel ikke far min. Mitt misbruk kan ikke legitimeres av hva han eller andre gjorde. Jeg er ikke et offer. Årsaken til at jeg drakk, var å døyve angst. Jeg måtte få orden på angsten, og da mener jeg at jeg måtte få orden på angsten. Med voksne briller ser jeg selvfølgelig sammenhengen mellom oppvekt, ytre forhold og meg selv. Men ligavel: Mitt liv, mitt ansvar. Alt har en forklaring, men det er ikke det samme som en unnskyldning. Alkoholikere trenger ikke unnskyldninger. De de trenger, er å slutte å drikke. Da er mitt beste tips: Slutt å drikke.

– Et generelt tips til alle rusmisbrukere? Bare slutt?

– La meg først si at jeg er redd for to ting: Det første er å bli han kjipe, moralistiske, eks-fylliken som peker på folk og dømmer dem nord og ned. Det andre er å framstå som ekspert.

– Men du har tung, personlig kompetanse og erfaring på feltet?

– Ja, og jeg snakker med den bakgrunnen. Hva var det du spurte om?

– Er ditt generelle tips til alle rusmisbrukere «bare slutt»?

– Det vil ikke fungere for en heroinist etter ti år på kjøret. Mitt utgangspunkt er alkoholmisbruk. Det er viktig. Og én ting til: Noen har opplevd så forferdelige ting at foden i rauå ikke vil fungere. Jeg snakker om folk som er i en lignende situasjon som jeg var i , og dem er det mange av. Skremmende mange.

– Du var vel det vi kaller en velfungerende misbruker?

– Velfungerende og velfungerende... ja, jo, jeg fungerte jo på sett og vis. Jeg lå ikke i rennesteinen.

– Du hadde noen ressurser som gjorde at du tålte – og trengte – en hard klype og tydelige krav?

– Jeg responderer godt på kjeft. Haha! Det er faktisk sant. Etter at jeg fikk diabetes 2, har legen sagt, litt strengt, at jeg må gjøre sånn og sånn. Og det virker på meg. Om det funker på alle? Tja, nei, kanskje ikke, men jeg tror vi må bli flinkere til å si til hverandre at «nå må du gjøre noe», i kombinasjon med «og jeg skal hjelpe deg». Min måte å bli tørrlagt på trenger ikke fungere for alle, det er ikke det jeg sier. Poenget mitt er at JEG måtte slutte.

– Da du sluttet å drikke, var det et apparat rundt deg. Jobb, familie og sånne ting. Du fikk heller ikke bare ein fod i rauå. Du fikk også et tilbud om hjelp?

– Absolutt, og den hjelpen og støtten er kjempeviktig. Men det var i kombinasjon med ein fod i rauå.

– Mange av oss kjenner noen som vi tror, eller vet, drikker for mye. Hva bør vi gjøre?

– Som sagt, jeg skal vaere forsiktig med å leke ekspert. Det er en vanskelig rolle å ta. Du blir sladrehank og kjibing og alt det der. Men de som sliter er avhengige av at noen sier, tydelig, at «du er på feil vei, du drikker for mye, du må skjerpe deg». Å si det er en omsorgshandling. Hanne Tømtas beskjed til meg stoppet ikke med «du må slutte å drikke». Den fortsatte med «for vi vil ha deg her, vi liker deg, du er flink, vi er glade i deg og vi vil hjelpe deg».

– Et spark og en klem samtidig?

– Mhm. Og uten sparket hadde det ikke skjedd noen ting. En mild formaning om å kanskje vurdere en pause... nei. Det måtte kraftigere lut til for min del.

– Hvem bør ta de ansvaret? Familie? Venner? Kollegaer? Sjefen? Legen?

– Det er fristende å si «ja» til alle. I tre år hadde jeg levd med kjeft fra kjaeresten, uten at det førte til noen endring. Jeg har flere bekjente som sliter, og jeg er ikke veldig flink til å vaere han tøffe typen sjøl. AErlig talt, jeg vet ikke. Jeg vet bare at når alle går rundt grøten, så fortsetter og eskalerer misbruket.

– Alkohol er egentlig genialt, hvis du kan kontrollere det, hvis du kan drikke. Saerlig for sånne som meg som har litt sosialangst. Som isbryter og sosial smøring er alkohol strålende. Jeg er ikke mot alkohol, men for oss som ikke kan drikke, er det en potensiell katastrofe.

– Litt som atomkraft. Enorm oppside, men hvis det går galt...

– Nettopp. Nå ser jeg verden med tørrlagte briller, la det vaere sagt, men jeg blir litt bekymret for at alkohol er over alt, i alle sammenhenger og hele tiden. På jobb, i forening, på quiz, midt på formiddagen, se en fotballkamp, gå i teateret, champagne-lunch, konserter, festivaler, til middag, på fest, på absolutt alle tilstelninger. Norsk fyll, kombinert med litt sånn kontinentale, fine drikkevaner. Off, jeg er nok blitt gammel og har vaert edru for lenge, for nå høres jeg ut som en sånn avholdsmørkemann, sant?

– Haha! Litt, men bare fortsett.

– Jeg vil jo ikke vaere en sånn... Drid i. Det er litt ute av kontroll. Det tar litt av. Du kan snart drikke døgnet rundt, og det er normalt. After-ski-kulturen. Syden-drikking med unger på fanget. Kartongene som åpnes bare det ringer på døren. Ahh... nå blir jeg han kjipe fyren som bare kjefter, men drid i. Jeg tror vi må snakke om disse tingene.

– Men hovedansvaret mener du likevel må ligge hos hver enkel? Selv om samfunnet legger ganske godt til rette for få hvite dager, så gjelder fremdeles «slutt å drikk»?

– Ja, jeg må stå for det, siden den står i boka. Jeg drømte om å si nettopp dette til min far. «Slutt å drikk». Vi snakket aldri om det. Hans misbruk var et ikke-tema. Ingen gjorde noe, og da skjedde det ingen ting. Jeg håper boka mi kan sette fart i noen diskusjoner, og ikke minst gi både dem som drikker for mye og folk rundt inspirasjon til å gjøre noe.

– Et spark i rauå?

– Du skal ikke kimse av et godt raevspark, nei.