Lukas 9, 57-62

Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»

Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»

Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

SØNDAGSTANKER: «Hjemme», liksom? Bare ordet «hjemme» har vaert og er komplisert for meg. Hvor er hjemme i denne verden? Alle klisjeene om at hjemme er der hvor hjertet er, nei, hjemme er de som elsker deg, nei, hjemme er der du slenger fra deg bh og boxer. Hvor er hjemme? Og hva er hjemme?

Jeg kjenner en kvinne som hadde en splittet side som hun ikke visste om. Hun hadde opplevd overgrep i barndommen og hadde stengt av den siden ved seg selv. Hun sa følgende: «Jeg forsto at Gud var naer meg, men jeg var jo ikke naer meg selv. Hver gang jeg søkte Gud, kjente jeg smerte. Jeg trodde Gud var smerte, men det var min egen smerte jeg kom i kontakt med.»

Det ligger mange lag av gjenkjennelse i ordene hennes. Uavhengig av hva smerte kommer av, kan den oppleves som en overdøvende advarsel mot å naerme seg Gud. Da hun søkte den inderlig medlidende Gud, som lengter etter å trøste sine barn, var det ikke rart at hun kom i kontakt med smerten sin. Den var en stor sannhet om hennes liv og hadde vaert det lenge. Gud var i smerten hennes, men han VAR ikke smerten hennes.

Slik Gud er tilgjengelig for oss alle når vi kommer i kontakt med smertekilden i oss selv. Himmel på jord, er å føle meg virkelig hjemme i meg selv.