Lekeplassen, Actually

DRØSET: De sto der side om side i tusmørket.

Hun og han. Ikke langt fra Notting Hill.

Hun, en lett hutrende norsk turist, speidende etter to halvville Hillevågsunger i full galopp rundt lekeplassen. Han, en klassisk grånende myrsnipe-pappa med bekymrede rynker i pannen, speidende etter en halvvill guttunge som hang på hjul bak de galopperende siddisene.

Det var i grunnen litt absurd. Den digre lekeplassen i hjørnet av en av Londons parker var topp for ungene til å svi av overskuddsenergi etter å ha sittet for lenge på undergrunnsbanen.

I sjørøverskuta hadde de fått selskap av en jevnaldrende pirat. Fulgt fra sidelinjen av det som viste seg å vaere Hugh Grant, en av hennes absolutte filmhelter.

Det var fascinerende å se denne lett aldrende multimillionaeren i tweedfrakk løpe stivbeint og overtydelig britisk rundt blant busker og lekestativ, på jakt etter en lattermild og forfriskende småskitten guttunge. Ingen livvakter. Ingen fakter. Bare et oppgitt «hvor mange ganger er det virkelig kjekt å stikke av fra far». Du vet – like aktuelt i Stavanger som i London. Etter noen minutter lot han sin snaut 20 år yngre svenske kone ta seg av løpingen, og bjeffet i stedet ut oppmuntrende ord når de passerte.

Hun lovet seg selv at hun ikke skulle vaere en sånn som tok bilder. Men så klarte hun ikke helt å holde seg likevel. Spesielt ikke når hun hørte den kjente stemmen skravle i tusmørket like ved. Heldigvis sto hennes eget barn foran. Så hun hadde et alibi. På en måte. Hun tok to diskrete bilder.

Hun skjemtes etterpå. For det er ikke lett å vaere en verdensstjerne i håndsydde sko når novemberkulden siger på, og 7-åringene løper som gaseller motsatt vei.

Hun lovet seg selv å ikke gjøre noe mer ut av det. Baaaaaare... kanskje ta en kopi og legge til side til konfirmasjonstalen? Om den gang Hollywood dukket opp på lekeplassen. I London, actually.

En klassisk grånende myrsnipepappa.