Leverer så bra at det nesten tar pusten fra oss
SANDNES: Musikalen er sjuk, selvsagt. Handlingen idiotisk. Men det gjør ingen verdens ting, for elevene (og laererne) ved Vågen videregående skole leverer så godt at det nesten tar pusten fra oss.
Vågen videregående skole: «Little Shop of Horrors».
Ok, en bekjennelse først: «Little Shop of Horrors» har aldri vaert blant mine musikalfavoritter. Historien om blomsterbutikken som var truet av konkurs, men fant en sjelden plante som viser seg å vaere så kjøttetende at det ender i rene blodbadet, er fullstendig skrullete. Men la gå, den har en viss tegneseriesjarm, i alle fall hvis den framføres med overtydelig ironi, solide doser humor og masse glamour.
Nettopp der treffer Vågen-oppsetningen
blink. Fra første til siste scene løftes historien fram fra bakgatetrøbbel via løfterik idyll til en varslet undergang som rammer mange flere enn butikkfolket.
Alt i en neonfarget og nostalgisk estetikk fra 50/60-tallet som gjør dette til en festforestilling.
Hver eneste scene funker, vekslingene mellom svaere scenenumre med rundt 60 sangere og dansere på scenen (hvis jeg telte riktig) og de stillere partiene med en og to aktører, er simpelthen imponerende. Ja, saerlig myldrescenene fortjener ubetinget ros; profesjonelle scener sliter ofte med å få koreografien til å sitte så godt som den gjør her. All aere!
Forresten: Også de naknere partiene, når blomsterhandlerassistenten og hans utkårede naermer seg hverandre, løses godt – både Seymour og Audrey har flotte musikalstemmer, og den kjøttetende blomsten har en souldrive som er sjelden.
Lagseier
Mange flere kunne og burde vaert nevnt, men det lar seg ikke gjøre. Blant annet fordi så enormt mange av skolens elever og ansatte har bidratt: Ikke bare elevene på sang-, dans- og drama, men også fra interiør og utstillingsdesign og medier og kommunikasjon.
Og orkesteret! Ledet av kapellmester Harald Egeland sørget de for musikalsk trøkk og framdrift fra start til mål.
Puh ...
Konklusjon 1, 2, 3
En slags konklusjon kan vaere sånn: Du tror nesten ikke det er mulig å få videregående elever, som er sånn cirka 18 år gamle, til å levere på dette nivået. For få dager siden var det Bjergstedelevene som ga oss en fantastisk «Jesus Christ Superstar». Nå matches prestasjonen fra Vågen i en oppsetning som er helt forskjellig på nesten alle vis.
En annen konklusjon kan vaere sånn: Jo, det finnes antakelig kommende profesjonelle på disse scenene. Men seieren skyldes laginnsatsen, evnen til å jobbe sammen – mot et felles mål.
En tredje: Naeringslivsfolk som har uttrykt bekymring for at så mange elever søker seg til kreative fag, bør komme seg på teater så snart de bare kan. For å se hvordan store ting kan skje når folk våger, når folk satser, når folk vil – og når de gjør det sammen.
Og så, helt til sist, et lite minus: Var det virkelig ikke laget et program til årets forestilling? Det burde vaert gjort, for publikum hadde fortjent både informasjon om musikalen, om forestillingen – og om alle aktørene som bidro.