Herlig mimrefest fra Nintendo
SPILL: To gamle klassikere, Tetris fra 1984 og Zelda fra 1993, har blitt pusset opp og tilpasset Nintendo Switch. De byr på mye god mimring, men er også sterke nok til å også fungere for dagens publikum.
Noen godt voksne medlemmer av undertegnedes familie ble en gang på 90-tallet så hektet på datterens Tetris-spill at de utviklet belastningsskader i skuldrene og måtte slutte å spille. Det var på den tiden at spillet med de fallende byggeklossene utspilte seg på en liten rute i en murstein av en håndholdt konsoll. Den russiske matematikeren Aleksei Pazjitnov utviklet spillet i 1984, og det har vist seg å vaere usedvanlig slitesterkt, og ikke minst avhengighetsskapende.
Nå har det kommet en ny versjon til Nintendo Switch, men de har heldigvis ikke tuklet spesielt mye med selve spillet. I stedet har man fått noen nye funksjoner, blant annet en som innebaerer at man kan koble seg opp på nett og spille mot 98 andre spillere. Hver gang noen klarer å kvitte seg med en eller flere rekker, overføres disse til en av de andre spillernes skjerm. Det gjør spillet langt vanskeligere, og faktisk enda mer avhengighetsskapende enn i sin opprinnelige utgave. Det går jo ikke an å gi seg før man har havnet på 1. plass, gjør det vel?
Det andre Nintendo-spillet som kom i oppusset versjon i høst, er «Zelda: Link’s Awakening» fra 1993. Også her er i stor grad det opprinnelige uttrykket beholdt, selv om det er gjort noen justeringer. Man får for eksempel flere hint her enn i det opprinnelige spillet, men er likevel i stor grad overlatt til seg selv. Den lille gutten Link beveger seg rundt på et ganske lite område, som etter hvert utvides, men ikke mer enn at det ser ut som et konsept man burde komme igjennom på et par timer. Slik er det selvsagt ikke. I kjent stil byr spillet på en detaljrikdom og et intrikat sammensatt puslespill med utallige sidespor, og det tar en liten evighet å komme igjennom det hele, selv om man «bare» følger hovedhistorien.
I en tid hvor spillere er vant til å bevege seg i enorme, åpne verdener, er det noe forfriskende ved et spill som reintroduserer fortidens mer begrensede konsepter. Ikke minst beviser utviklerne at det noen ganger er tilstrekkelig å justere et par tekniske ting som å forenkle tilgangen til det spillfiguren baerer med seg, og å korte ned lastetidene, så funker gamle spill som bare det også for den nye generasjonen spillere. Så lenge det opprinnelige spillet er godt nok, selvsagt, og det er heldigvis dette.
Så hvis du er på utkikk etter julegaver til spillnostalgikeren som har alt, er disse to gode tips.