Svømmeopplaering OGSÅ utendørs!
KRONIKK: To av tre drukninger skjer utendørs. Skal drukningsstatistikken ned, må opplaeringen i svømming og livredning i skolen i større grad foregå ute.
Ann-Helen Odberg
trinn. Den største endringen var den konkrete definisjonen på svømmedyktighet, som den gang ble heftig diskutert.
Målet er at eleven skal «vere svømmedyktig ved å falle uti på djupt vatn, svømme 100 meter på magen, og undervegs dykke ned og hente ein gjenstand med hendene, stoppe og kvile i 3 minutt (imens flyte på magen, orientere seg, rulle over, flyte på rygg); så svømme 100 meter på rygg og ta seg opp på land».
Også her på 4. trinn ligger et mål om å; «øve på trygg og sporlaus ferdsel i naturen», men det gir ingen føringer for aktiviteter i vann ute.
I løpet av 7. trinn skal elevene ha kompetanse i å «vurdere sikkerheit i uteaktivitet og naturferdsel og gjennomføre sjølvberging i vatn». Skal elevenes kompetanse i å takle farer i og ved vann hjelpe på drukningsstatistikken, må elevene kunne gjennomføre selvberging ikke bare inne, men også ute der de normalt ferdes
Kompetansen elevene skal oppnå innen utgangen av 10. trinn, gir ikke saerlig rom for tolkning med tanke på hvor aktiviteten skal skje: «Forstå og gjennomføre livberging i, på og ved vatn ute i naturen» (vår utheving).
Hvem har ansvaret?
Ansvaret ligger hos skoleeier og rektor. Dette er nedfelt i opplaeringslovens paragraf 13–10. Skoleeier er i tillegg ansvarlig for at de som underviser i svømming, har tilstrekkelig kompetanse til å undervise elevene slik at de når kompetansemålene.
Hvordan står det så til i Skole-Norge? I en artikkel i Stavanger Aftenblad kommer det fram at skolene rett og slett dropper opplaering i svømming og livredning utendørs. Av 27 spurte rektorer i Rogaland hadde ingen av deres respektive skoler svømmingopplaering ute på timeplanen (Stavanger Aftenblad 02.10.2019). En tilsvarende spørreundersøkelse andre steder i landet viser at kun to prosent av skolene øver på svømming utendørs (Waagene mfl., 2018).
Øve på reelle situasjoner
Kompetansemålene i den nye laereplanen legger opp til at elevene må få øve der kritiske situasjoner kan oppstå, og på den måten gjenkjenne farene, gjøre risikovurderinger og forstå når andre har problemer.
Å øve utelukkende i et varmt basseng gir ikke barna noen virkelig forståelse av hva det vil si å komme seg til lands i kaldt vann, strøm og bølger, og med klaer på kroppen. Elevene bør få opplaering i svømming og livredning i trygge omgivelser (basseng), men må i tillegg få øve på disse ferdighetene ute. Det er ute og ikke inne de aller fleste drukningsulykkene skjer.
Behov for etter- og videreutdanning
En undersøkelse gjennomført av Norges Svømmeforbund viser at 66 prosent av norske barn laerer å svømme privat eller av foreldrene. Mange barn med annen kulturell bakgrunn har kanskje ikke foreldre som kan laere dem å svømme. Når vi samtidig vet at mange av dem som drukner kommer fra andre land enn Norge, er det viktig å støtte opp om kompetansemålene i fornyet laereplan.
Mange laerere vil nok kvie seg for å ta stegene som må til for å drive svømme- og livredningsundervisning ute. Det er derfor viktig at disse laererne får mulighet til å søke faglig påfyll og ny kunnskap, på lik linje med andre tilbud i etter- og videreutdanning. Dette er helt nødvendig om de skal bli trygge i situasjonen og også bli i stand til å etterleve og gi undervisning i henhold til kravene som stilles.
Universitets- og høgskolesektoren har kompetanse i å tilby dette. Sektoren kan få nasjonalt ansvar for å organisere faglige nettverk som ivaretar skolenes behov for etter- og videreutdanning. Uansett bør universitetsog høgskolesektoren vaere et naturlig valg for at skolene skal få oppfylt sine kompetansebehov.
y Kronikken er skrevet på vegne av Nasjonalt fagråd for idrett og kroppsøving, som er et samarbeidsorgan for Norges idrettshøgskole, NTNU, OsloMet, Høgskulen på Vestlandet, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Agder, Høgskolen i Innlandet, Universitetet i Tromsø, Nord universitet, Universitetet i Sørøst-Norge og Høgskolen i Molde. y Mer informasjon på Svømmedyktig.no
(Utdanningsdirektoratet)
Ansvaret ligger hos skoleeier og rektor, ifølge opplaeringslovens paragraf 13-10.
Kva skal ny språklov vera godt for? Språklova som gjeld er frå 1981. Med denne lova har staten ansvaret for å sikra norsk språk, og staten har eit saerleg ansvar for nynorsk. Statsorgana og statsinstitusjonane skal jamstella skriftspråka. Statstilsette har kompetanse og plikt til å gjera dette.
Snudd opp ned
Med nytt lovutkast blir dette snutt om. Ikkje slik det er vanleg i lovsaker, der ny lov er sett opp mot gjeldande lov. Ordleggingar liknar den teksten som gjeld, men med snudd og motsett meining.
I dag slår språklova fast at bokmål og nynorsk er jamstelte og seier koss jamstellinga skal sikrast. Den nye lova seier ikkje at språka skal vera og er jamstelte. Verre: Departementet skal sjølv kunna gjera unntak og setja saksområde utanfor lova. Med det får lovteksten regel for koss språklova skal oppheva seg sjølv. Utan rett og plikt blir jamstellinga løyst opp.
Eit politisk kupp
Krav om ny språklov er ikkje noko folkekrav. Det er politikk for ei utgruppe som ikkje vil godta at alle skal ha lik rett. Politisk kupp utan sakkunnig utgreiing frå offentleg komité, som er det normale i alle lovsaker.
Utkastet bør ikkje leggast fram for Stortinget. I staden bør språklova vi har stå ved lag og utvidast. Det står ingen ting i utkastet om dei nye vilkåra norsk språk har fått. Engelsk er dei siste fem til ti åra gjort til einaste skriftspråk på viktige område. Mange trur dette er naturleg utvikling. Det er slett ikkje naturleg eller praktisk. Norske språkbrukarar vert tvinga og pressa til å nytta engelsk saman med andre norske. Statsinstitusjonar krev engelsk utan lov og i strid med Grunnlova, som seier at norsk språk skal gjelda her i landet.
Ein demokratisk rett
Dei siste to-tre åra har norske universitet og høgskular laga reglar om at faglege artiklar og avhandlingar skal skrivast og publiserast på engelsk. Det har alltid vore slik at vitskaplege avhandlingar på internasjonale fagområde blir publiserte på språk som kan lesast i fagmiljøet. Til no har det vore nordiske språk, tysk, fransk eller engelsk; stundom andre språk.
Allment krav om engelsk er å ta språket frå folket. Kunnskapen om norske emne skal vera allment tilgjengeleg på norsk eller anna nordisk språk. Kunnskap på alle nivå om eige land er ein demokratisk rett. Slutt med norsk vil gjera det norske språket ubrukeleg på område etter område. Det er kjend språkhistorie frå ei rekke land koss slikt går føre seg.
Utan eit ord om dette vil ei ny språklov vera forelda frå fyrste dag. Utkastet bør difor ikkje leggast fram for Stortinget. I staden må det oppnemnast sakkunnig komité for å greia ut og sikra bruken av norsk i høve til engelsk.