Når barna får rekninga
GJESTEKOMMENTAR:
Dei unge sitt klimaopprør er legitimt. Kvifor lyttar ikkje styringspartia i norsk politikk?
Det vert ikkje dommedag i Noreg om det vert meir enn to grader varmare klima. Men det vert fleire tørkeperiodar, som i 2018, og meir ekstremvêr, flaum og ras. Å halde drikkevatnet vårt reint vert vanskelegare. Mange stader på jorda vert hardare ramma, derifrå vil det kome klimaflyktningar. Alt dette vil gje større kostnader for neste generasjon.
Det kan vere sundt for norsk politikk at generasjonsmotsetningar vert eit tema. Den viktigaste tenkjaren i nyare politisk filosofi, John Rawls (1921–2002), var klår på at vi som lever i dag ber eit ansvar for den neste generasjonen. Dagens generasjon er forplikta moralsk til å ta like mykje omsyn til framtidige medborgarar som samtidige, hevda han i sin vidgjetne rettferdsteori.
Kva er grunnen til at dei partia vi til vanleg reknar som mest ansvarlege, likevel ikkje tar moralsk leiarskap i klimasaka?
Er kunnskapen uklar?
Den opplagde forklaringskandidaten kunnskapsmangel kan ikkje vere den verkelege forklaringa. For meldingane frå forskarhald er klåre. Forskingsveteranen Knut H. Alfsen er nedslått over gapet mellom det politikarane seier, og det som faktisk blir gjort. Ein leiande klimaforskar som professor Helge Drange (UiB), omtalar Noreg om lag som ein klimaversting i vår politikk-krins. Sidan 1990 har europeiske land som Danmark,
Sverige, Tyskland og Storbritannia redusert utsleppa kraftig – med opp mot 50 prosent. I Noreg har utsleppa auka.
Det største forskingssenteret om klima i Norden er Bjerknessenteret, med hovudsete i Bergen, og det er leia av professor Tore Furevik. Han seier at han oppfattar Noreg som ei klimasinke:
– Skal festtalene om et grønt skifte bli til virkelighet, må vi få fart på omstillingen. Da er det jo helt vilt at regjeringen legger opp til enda mer leteaktivitet for olje- og gassnaeringen i nordområdene, seier han. (B.T, 13.12.2018).
Furevik var nyleg i Stavanger på eit arrangement i regi av tankesmia Norsk klimastiftelse. Her var han nettopp oppteken av at dagens politikk sender ei altfor dyr rekning til den neste generasjonen.
Kina-og-USA-argumentet
Ei anna forklaring er at det snarare er Kina, India og USA som må slutte med utslepp for å løyse klimaproblemet. Dei har jo mykje større utslepp enn oss.
Men om vi ikkje sjølve har orden i eige hus, kan vi heller ikkje krevje at andre har det. EU sikrar ein fornuftig politikk, som vi er tilslutta, med nasjonale tak for utsleppa, og vår nasjonale politikk får ringverknader i EU.
Å støtte opp om EU og ordne opp i eige hus, bidrar til globale løysningar. Det motsette undergrev løysingane.
Betydninga av oljenaeringa
Den mest sannsynlege forklaringa er dei politiske partia si frykt for veljartap fordi Noreg har så store oljeinntekter og så mange som arbeider direkte eller indirekte i oljenaeringa. Det gjeld jamvel om fleire analytikarar, til liks med treffsikre Thina Saltvedt, hevdar at tapsrisikoen ved å ikkje påskunde omstillinga av oljenaeringa aukar for kvart år.
Klimasaker har knappast høgste prioritet i norsk topp-politikk. Då Espen Barth Eide i Arbeidarpartiet tenkte høgt om å slutte å subsidiere oljeleiting, var responsen i delar av LO naerast hysterisk, inkludert krav om at Barth Eide vart fjerna som klimapolitisk talsperson.
Men ideen hans verkar innlysande. Vi påskjønnar enno oljeinvesteringar, men nøler når det gjeld havvindsubsidiering – og det logiske burde vel vore det motsette.
Unge Høgre vil verne meir av Barentshavet for oljeleiting. Det vart kjapt avvist av moderpartiet.
Tysdag sist veke konstaterte endå ein FN-rapport at dersom Paris-avtala skal nåast, må utsleppa kuttast massivt, og vi må begynne alt neste år. Den same dagen, i eit slags alternativt univers, var vår oljeminister på Equinor-konferanse. Kjell-Børge Freiberg si haldning til oljenedtrapping var: «Det kommer til å vere lenge, lenge, lenge, veldig lenge til.»
Liknar eit narrespel
Den kunnige leiaren i Norges Naturvernforbund, Silje Ask Lundberg, hevda oppgitt i ein debatt nyleg at problemet til den norske regjeringa eigentleg er at dei er «så utruleg defensive». Ho brukte transportsektoren som døme; også i denne sektoren ligg Noreg langt etter våre naboland. For transportsektoren førebur regjeringa det fleire kallar avlatshandel – kjøp av klimakvotar i staden for å få krevje at måla skal innfriast. Som Lundberg peika på, då skjer jo nettopp ikkje den omstillinga som trengst i transportsektoren.
Noreg har hatt 11 miljøvernministrar sidan 1990, og ikkje ein einaste av dei har innfridd måla regjeringane deira sette for klimapolitikken. Det heile liknar eit narrespel.
Tidene skiftar
Miljøsaka vert viktigare for veljarane. Generasjonsmotsetnadane som har vakse seg sterkare i europeisk og amerikansk politikk, gjer seg meir gjeldande også i Noreg.
Bra, ville filosofen John Rawls sagt. Bob Dylan slo fast at når tidene skifter, hamnar du anten på rett eller gal side av historia.
«Then you better start swimmin’, or you’ll sink like a stone.»
Ikkje ein einaste av dei 11 miljøvernministrane sidan 1990 har innfridd måla regjeringane deira sette for klimapolitikken. Det heile liknar eit narrespel.