Kunstgras er ikkje gras
IDRETT: Nokre fotballtrenarar framstiller det som at kunstgrasbanar er eit «vera eller ikkje vera» for norsk fotball. Men tenk om dei tek feil?
Roald Mjølsnes
golv i idrettshall. Fotballspelarar kan jo ikkje sparka fotball på handballunderlag, må vite.
Større aktivitet, mon det?
Ein kan sjølvsagt diskutera kunstgrasproblematikken frå fleire perspektiv. Fotballeiarar vil sikkert hevda at kunstgraset legg forholda til rette for større aktivitet. Mon det. Skal vi tru NFF sin eigen statistikk har talet på aktive fotballspelarar vore stabilt lenge før plasten tok fotballen. Tal frå 2006-2018 syner ein liten nedgang på gutesida (-3 prosent), men ein gledeleg auke på jentesida (+5 prosent). Strøymer jentene til fotballen fordi dei slepp sorpa på shortsen? Neppe. Derimot har kunstgras den openberre fordelen at det står like grønt og fint i januar som i juli. Flott, då speler me fotball i januar også. Heile året. Jag poden ut! Sludd og 2 minus? Ingen problem, banen er slett som eit ansikt fylt med botox.
Det høyrest kanskje logisk ut at barn blir betre når dei speler fotball heile året. Vel, at noko er logisk betyr som kjent ikkje at det er sant. Kan hende utviklar barna seg like godt av å driva med ein annan idrett i dei mørkaste og kaldaste vintermånadane? Om ikkje anna har vel motivasjonen godt av litt pause? Nokre fotballtrenarar framstiller det som at kunstgrasbanar er eit «vera eller ikkje vera» for norsk fotball. Men tenk om dei tek feil? Har dei nokon gong synt statistikk eller forsking som underbygger at norske barn er sunnare fordi dei har plastikkbanar å boltra seg på? Konkurrerer norske lag betre internasjonalt etter at dei fekk kunstgras?
Som far og tidlegare fotballspelar blir eg trist når eg tenker på det som har gått tapt. Det som skapte dei sterkaste minna hjå meg frå fotballbanen, får mine barn aldri oppleva: Dei første stega ut på den første grastreninga om våren, yre som kalvar på sommarbeite. Saftig gras og mjuk mold som har festa seg mellom knottane og tørka, og som må plukkast laust. Nyklipt bane før første kamp, angen av vår og liv og forventning. Den lukta! Lukta av frisk natur – lukta av ekte fotball. Og så sorpa sjølvsagt; kampane då alt er brunt og blaut og forkynner naturens klare orden: No er det slutt, no har me gitt alt. Vinteren og ein velfortent ferie bankar på døra.
Kunstgrasbanar – og bingar er noko barna aldri har bede om. Nokon har derimot skapt eit bokstavelig tala kunstig behov. Det er ikkje sant at optimal utvikling er avhengig av optimale fasilitetar. Idrettshistoria er full av bevis på det motsette. Der forholda er som ringast, brenn gjerne elden sterkast.
Rikare dimensjonar
Sjølv sparka eg sikkert meir fotball enn barna mine gjer, sjølv om mitt underlag varierte mellom grus, asfalt, tregolv og gras av varierande kvalitet. Om eg blei like god, får vel framtida vise, men eg fann likevel rikare dimensjonar i idretten enn perfekte pasningar. Noko viktig er snart heilt borte.
Og nå har eg ikkje plass meir til å skriva om alle skadane som følgjer av det kunstige graset. Skadar som er av ein slik karakter at om me brukte sunn fornuft, så hadde me stengt alle kunstgrasbanar på flekken og kasta heile driten på havet. Eller…