Knekkebrød
DRØSET: Uken hadde begynt så bra. Ett knekkebrød til frokost. Trening på ettermiddagen. Litt kokt vann med sitron.
Nåja. Middagen ble amputert, ettersom hun kom så seint hjem at det som var igjen, fristet lite, så det ble en kjapp fiskekake i labben. Og da hun kom hjem, var det opprør blant de yngste troppene, så mor måtte trå til med arme riddere, og det er jo synd å kaste arme riddere som ligger til overs, selv om de ble laget med fløteskvett, og ikke skummet melk, siden ingen liker skummet melk, og vanlig melk var tom, og dessuten følte hun sterkt på kroppen det å ha vaert på trening, ikke minst det å ha presset seg inn i en ballettdrakt etter to måneder med juleliv og innevaer. Og så kom tirsdagen. Det begynte som det skulle, og måtte, med et knekkebrød. Men så på ettermiddagen fikk hun besøk, og det besøket hadde med bakevarer, og bakevarer er best ferske, så selv om hun begrenset seg til en skive ambrosiabrød, nåja, la oss vaere aerlige, to skiver med ambrosiabrød. Med smør. Og brunost. Men man må jo vaere høflige mot gjester som har med matkvess når du selv har tomme skap fordi han i heimen har kastet det meste som kan friste etter nyttår. Eller, det var vel helst sist søndag, etter innhuggene i resteskapet. Men så kastet de det meste. Unntatt sjokotoppene. Men så var det tirsdag ettermiddag, og hun ryddet kjøkkenet, og der sto det en halv berlinerbolle igjen, og hun hadde ikke spist berlinerboller hele året, nåja, jaffal kalenderens år, om ikke det fulle året, og så hadde hun spist en halv berlinerbolle med vaniljekrem, og da kom onsdagen litt brått på, så det ble et knekkebrød til frokost, og nå satt hun her og telte timer til middag, jaffal siden den siste sjokotoppen lå der og ropte på henne, og kanskje burde hun trent litt i dag også, jaffal om hun skulle inn i den ballettdrakten igjen, og snart var det helg, og da var det bursdagsfeiring, og to helger etter var det bursdagsfeiring, og så var det straks vinterferie, og snart kom påsken, og herregud etter påske kommer utenlandstur, og så er det 17. mai. Og da kom hun på at bunaden hang i skapet. Hun trakk pusten. Så snøret hun på seg skoene. Ikke joggesko, gudhjelpes, men sko. Hun trengte mer knekkebrød. Fire måneder til 17. mai. Det hastet.
Det begynte som det skulle, og måtte.