Når vinden blåser – fra øre til øre
VINDKRAFT: I en gjestekommentar 30. desember i Aftenbladet kommenterer universitetsrektor Klaus Mohn den økende motstanden mot landbaserte vindmøller.
Lars Erik Jaatun
og består ellers av «naturvernere, klimaskeptikere og nasjonalromantikere».
Jeg kjenner meg ikke igjen og lurer: På hvilken turisthytte fant han disse i samme seng?
Naturvernere står selvfølgelig sentralt i motstanden – men hvor stor rolle spiller klimaskeptikerne og nasjonalromantikerne? Også blant dem vil vi finne skeptikere til en så omfattende nedbygging av norsk natur, men hva gjør dem mer sentrale enn medlemmer i politiske partier, i norske husmorlag og fagforeninger? Selv har jeg ikke truffet dem andre steder enn i Mohns egen konstruksjon.
Spesielt fascinert blir jeg av Mohns henvisning til «nasjonalromantikerne». Er forklaringen så enkel som at Klaus Mohn selv anser naturvern som nasjonalromantikk?
Gjør vindmøllemotanderne mindre Jeg får inntrykk av at Mohns poeng er å gjøre vindmøllemotstanderne mindre seriøse enn de er.
Når naturvernet kan vaere vanskelig å argumentere mot, så hjelper det med det engelskmenn kaller «guilt by association». Denne association kan vaere oppsøkt og villet – eller den kan vaere påstått av andre. På norsk sier vi: «Fortell meg hvem du omgås, og jeg skal fortelle deg hvem du er.»
Heller enn å spekulere videre om hva Klaus Mohns motiver kan vaere, vil jeg vise til siste setning i artikkelen hans: At vi i fremtiden vil måtte balansere hensynet til økonomisk aktivitet og sysselsetting mot hensynet til natur, miljø og klima. Eller omvendt, kanskje, at vi må balansere hensynet til miljø og klima mot hensynet til økonomisk vekst og sysselsetting?
Det kommer an på hvordan man ser det.
Uansett vil det lett ende opp som en konkurranse der kortsiktige gevinster blir satt opp mot langsiktige verdier. Nettopp det økonomiske diskusjoner så ofte handler om. Dette vet økonomiprofessoren ganske utmerket.
Samtidig handler natur- og miljøvernet om verdier som ikke så lett lar seg oversette til bruk i en prisliste, for så å kunne sammenlignes med inntektene fra «økonomisk aktivitet og sysselsetting». Økonomiprofessorens verktøykasse blir rett og slett utilstrekkelig.
Har ikke kommet saerlig langt
Skulle vi likevel forsøke oss på en prissetting av alle de verdiene som her står mot hverandre, så slår det meg, at også den rent økonomiske verdien av norsk utmark og natur i dag synes sterkt underkjent, og at verdien stadig stiger, i takt med at befolkningen øker samtidig som naturområdene forsvinner. Vi har bare ikke kommet saerlig langt i å utnytte ressursene økonomisk uten å forbruke dem samtidig.
Dersom vi i tillegg skal bygge vindmøller som et sysselsettingstiltak, får jeg for meg et bilde om å skyte seg i foten for å øke sysselsettingen blant hjelpepleiere.