Takk til paven

DAGENS ORD: En 83 åring imponerer meg mer enn de fleste. Jeg tenker på argentineren Jorge Mario Bergoglio. Han som vi alle kjenner som Pave Frans.

Alt da han ble pave gjorde han uvanlige valg. For det var ikke snakk om å flytte inn i pavens palass i Vatikanet. Han ønsket å bo sammen med andre prester i et enkelt prestefellesskap.

Første nyttårsdag ble samme pave synlig irritert på en kvinne som prøvde å dra han til seg. Paven var ute for å velsigne barn, og det endte med irritasjon over en kvinne som fysisk dro i ham.

I sin neste tale valgte paven uten forbehold eller forklaringer å beklage sin oppførsel. Rett fram sa han at han hadde mistet tålmodigheten, og at han hadde vaert et dårlig eksempel.

Imponerende. Ikke noe snikk snakk og bortforklaringer. Men ut fra det jeg så på fjernsynsbilder synes jeg pavens oppførsel både kunne forstås og forklares.

Men paven var tydeligvis ikke opptatt av formildende omstendigheter. Han beklaget enkelt og greit sin oppførsel.

I alt fra politikk, via arbeidsliv, til familie og venner. Tenk om flere av oss hadde våget å følge i pavens fotspor. For ingen av oss klarer å unngå å gjøre ting mot hverandre som vi godt kan beklage.

Paulus beskriver et godt kristent fellesskap på denne måten: «Vaer gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.» (Ef.4.32)

Mennesker som tørr å beklage og si unnskyld er med og skaper et slikt fellesskap.