La private psykologer overta!
KRONIKK: Offentlig psykologhjelp kan drives mer effektivt dersom ordningen med offentlig ansatte psykologer avvikles og pengene heller følger pasienten. Da vil flere få nødvendig hjelp – uavhengig av personlig økonomi.
Fastlege og hovedtillitsvalgt Peter Christersson gikk ut i Aftenbladet 8. januar og klaget over det manglende tilbudet på psykologhjelp. De ansvarlige politikere og helseledere har som vanlig gjemt seg bak generelle betraktninger og har hatt lite å komme med for å imøtekomme dette presserende behovet.
Hva er behovet for psykologhjelp? Dette er et spørsmål som det er umulig å svare entydig på.
Avtalehjemlene
Det offentlige psykologtilbudet her i distriktet deles mellom Rogaland fylkeskommune og kommunene. I tillegg til Helse Stavangers polikliniske tilbud finnes i Stavanger-området ca. 30 avtalehjemler for psykologer.
Psykologer med avtalehjemler organiserer driften sin selv (selvstendig praksis), og får et fast driftstilskudd fra Helse Stavanger pr. år for dette. I tillegg har de avtale med Helfo, som er Helsedirektoratets, eller statens, aktør i helsefeltet, og gjennom Helfo skaffer man seg inntekter ved å kreve oppgjør for helsetjenester gjennom sinnrike takstsystemer som pasientarbeidet løser ut.
De pasientene som er så heldige å få plass hos en slik offentlig sponset, privatpraktiserende psykolog, må betale maksimum 2460 kr pr. år, uansett hvor lenge og ofte de går. Her er lange og uorganiserte ventelister, slik fastlege og hovedtillitsvalgt Peter Christersson påpeker.
Det private markedet
Underskuddet på offentlig ansatte eller sponsede psykologer har skapt et stort privatmarked. Det finnes omkring 30 privatpraktiserende psykologer i Stavanger uten avtale med det offentlige. Hos disse må pasientene betale alle kostnadene selv. Dersom de går ukentlig (som er det vanligste), blir kostnaden pr. år 40.000–50.000 kroner. Pasienters rett til å trekke disse utgiftene fra på skatten ble fjernet for flere år siden.
Det er urovekkende at så mange verdig trengende pasienter må betale så store summer for å få nødvendig helsehjelp. Det er likevel slik at vi ved vårt psykologsenter, hvor ingen har driftstilskudd, likevel må avvise mange pasienter på grunn av manglende kapasitet.
De offentliges arbeidsbetingelser
Med så lav kapasitet i forhold til behov må de offentlig ansatte psykologer prioritere knallhardt. Det er et pågående opprør blant disse fordi denne prioriteringen fører til et urimelig arbeidspress.
Ikke bare er tjenesten presset til å bruke masse tid på New Public Management-prosedyrer istedenfor pasientarbeid. Man blir heller ikke gitt rammer til å yte faglig tilfredsstillende hjelp, og man blir presset til å avvise trengende pasienter. Dette fører til en flukt av kompetente og erfarne psykologer ut i privat praksis.
Jeg vil hevde at disse mekanismene bidrar til at vi får et A- og B-tilbud til befolkningen. De som har penger og ressurser, kan velge et bedre tilbud enn andre. Den harde prioriteringen bidrar også til at mange verdig trengende blir avvist av det offentlige. Ofte vil et slikt avslag føles som en offentlig underkjennelse av smerten man søker hjelp for.
Vil samfunnet faktisk ikke hjelpe?
I den offentlige debatt er det et relevant spørsmål om vi har eller vil ta oss råd til å gi befolkningen et godt psykologtilbud. Et godt tilbud til befolkningen vil føre til lavere sykefravaer, frigjøre energi og ressurser til å yte bedre og ha større trivsel på jobb og fritid.
Dersom våre politikere og helseledere mener vi ikke har råd til slik hjelp, ville det vaert ryddigere å si dette rett ut, framfor å komme med halvkvedede viser om nye administrative grep i forsøket på å gi folk den hjelpen de trenger. Det er et lenge veldokumentert faktum at tilbudet er for lite.
Kanskje mener samfunnet vårt faktisk at vi ikke har råd til å gi dette helsetilbudet. Slik det for eksempel er med tannhelse. Men i så fall tør de ansvarlige politikere og ledere ikke å si dette rett ut.
Løsningen
Jeg mener at psykologhjelpen kunne vaert organisert på en annen måte. Det er en veldokumentert sannhet at selvstendig psykologpraksis er en betydelig mer effektiv organiseringsmåte enn offentlig praksis når det gjelder bruk av tid på pasienter. En åpenbar virksom faktor her er at vi kun tjener penger når vi har en pasient foran oss.
Jeg er av den oppfatning at de offentlige pengene i større grad skulle følge pasientene, heller enn fagfolkene eller helseforetakene. Slik var det før ordningen med driftstilskudd ble innført på 1980-tallet.
Dersom man er spesialist i klinisk psykologi, bør man kunne starte egen praksis. Når pasienten bli henvist fra primaerlege, vil pasienten med en slik ordning få dekket en del av utgiftene sine ved at spesialisten har avtale med Helfo. Jeg mener at det aldri skal vaere gratis å gå i terapi. For de fleste gir det en viss motivasjon å betale litt for hver time.
Ved å innføre en fast egenandel som ikke forsvinner ved frikort, vil man spare store summer som kan gjøre at psykologtilbudet blir bedre og blir mer rettferdig fordelt blant befolkningen. Denne egenandelen erstatter driftstilskuddet som en utvalgt gruppe psykologer får utbetalt.
En annen fordel med et slikt system er at den enkelte pasient selv kan bestemme hvem hen skal søke hjelp hos. Dette er spesielt viktig i psykologisk behandling hvor relasjon og samspill mellom behandler og pasient er av vesentlig betydning for resultatet.
Kanskje mener samfunnet at vi ikke har råd til å gi dette helsetilbudet. I så fall tør de ansvarlige politikere og ledere ikke å si dette rett ut.
Rusreformen er en av Venstres største seiere i regjering etter mange års kamp for en mer human ruspolitikk. Rusreformutvalget foreslår at personer som tas av politiet for bruk og besittelse av en naermere definert mengde narkotika til egen bruk, ikke lenger straffeforfølges. I stedet pålegges de å møte for en kommunal enhet for narkotikasaker, forankret i helse- og omsorgstjenesten. Regjeringen vil ikke legalisere bruk og besittelse av narkotika. Politiets pålegg om å møte for den kommunale enheten for narkotikasaker, tydeliggjør at forbudet mot narkotika faktisk består.
Førstestatsadvokat Runar Torgersen leder utvalget. Han påpeker at straff ikke begrenser narkotikabruk, utdypet i en 416 sider lang fagrapport med internasjonal forskning og erfaringer fra andre land.
– Man har utmerket empirisk belegg for at for eksempel trafikkregulering fungerer godt. Setebeltebøter har fått folk til å bruke setebelte, og fartsgrensene blir i rimelig grad respektert. Sånn er det ikke med bruk av rusmidler. Straffen fungerer dårlig der, og det har man gjennom internasjonal forskning god dekning for å si, sier Torgersen til NRK.
Tenke nytt
Dette bekrefter Venstres standpunkt i ruspolitikken: Det hjelper ikke å straffe folk som sliter med rus. Tvert imot kan det gjøre at de vegrer seg for å søke hjelp. Norge er i overdosetoppen i Europa, det kan vi ikke akseptere som samfunn. Vi må lytte til fagfolk og tenke nytt.
Rusreformen vil bli den viktigste sosialpolitiske reformen i moderne norsk historie. Her går vi helt i front i verden, og foreslår en kunnskapsbasert ruspolitikk som hjelper dem som trenger det mest. Etter mange tiår med feilslått ruspolitikk er det på tide med en ny kurs. Nå skal folk møtes med behandling – ikke straff.
Tidlig ute og alene
Venstre har i mange år vaert tidlig ute og alene om tiltak for å gjøre rusomsorgen i Norge mer human. Enten det gjelder mindre, men viktige satsinger, som domstolsprogram, LASSO-prosjektet eller 24-timers behandlingsgaranti, og nå det siste året altså endring av sprøyteromsloven og heroinassistert behandling.
Med rusreformen skal vi nå som samfunn ta et stort steg i riktig retning mot en mer human ruspolitikk, støttet av forskning og kunnskap.