Den norske mannens livsløp

KRONIKK: I fødselen er vi likestilte. Første leveår er vi noenlunde likestilte. Og i døden er vi stort sett likestilte. Men i resten av livet til en gutt og mann styrer kvinnene mye, og er på bedre fot med den norske staten.

Det hele starter i livmoren. Også mannen utvikler seg fra ingenting, eller rettere sagt fra cellemøtet mellom mors egg og fars saed, som oftest en følge av begge kjønns elskovslyst, uansett underlagt evolusjonens overmenneskelige krefter. Gjennom ni måneder i mors liv dannes et foster med utovertiss, som når vannet går presses ut gjennom mors fødekanal, til et brennende lys i øynene og luft som for første gang presses inn i de bitte små lungene og, siden 1975-1980, til det første møtet med en annen mann, når far i dag er den som oftest klipper navlestrengen, og symbolsk avvikler guttens totale avhengighet av mor.

Det var Else Marie Vengene ved Kvinneklinikken Rikshospitalet som i Tidsskrift for jordmødre i 1975 slo fast at «barnefaren har nå ved de fleste fødeavdelinger tillatelse til å vaere til stede under hele fødselen og i de fleste tilfeller er det klart positivt at de sammen kan oppleve barnets ankomst». Det er ca. 40 år siden mannen slapp å sitte alene hjemme eller utestengt på bar å engste seg for kone og barn under fødselen.

Det likestilte førsteåret

Guttens første år er kanskje det mest likestilte, men det er først de siste tiårene det har kunnet bli slik. Inntil 1993 var det mor som tok ut all fødselspermisjon og foreldrepenger i guttens første år. Men fra 1993 ble det innført en egen fedrekvote, på beskjedne fire uker. Hensikten var fordeling av omsorgsarbeid mer enn at far skulle ha mulighet for samme naerhet til eget barn.

Det var store protester mot innføringen av fedrekvote fra kvinneorganisasjoner, naeringsliv, leger, psykologer og alskens fagfolk, foruten sterk politisk motstand fra høyresiden, som lovet å fjerne den ved første høve, da de mente AP-regjeringen uhørt nok brukte «fedrekvoten som et verktøy for likestilling». Fra 2018, og med blåblå regjering, har mor og far samme foreldrekvote, 15 uker hver, mens de kan fordele de resterende 29/39 ukene slik de selv ønsker. Guttens første år i landet baerer nå preg av fullstendig likestilling.

Kvinnebarnehagen

Men så! Ifølge SSB er over 90 prosent av de ansatte i barnehagen kvinner, som fra gutten er ett år til han fem år seinere begynner i barneskolen er guttens naermeste oppdrager og oppbyggelige samtalepartner. Naermere 80 prosent av de ansatte i barne- og ungdomsskolen er kvinner, som altså i 10 år deretter står for den viktigste formateringen av gutten.

Normalen det siste tiåret har vaert å bekymre seg for guttene i ungdomsskolen, som i snitt gjør det noe dårligere enn jentene. Samtidig fins det forskning som viser at jentene er mye flinkere på selvregulerende adferd og at jenter er mye mer opptatt enn gutter av å tilpasse seg og tilfredsstille kravene fra laerere og skolevesen, som altså stort sett består av kvinner.

I videregående skole er det kun 55–70 prosent av de ansatte som er kvinner, slik at sjansene for mannlig påvirkning er noe større for gutten dess eldre han blir. Den helt nødvendige hypotetiske tankeøvelsen er likevel: Hvordan ville jentene ha gjort det i en skole hvor det motsatt stort sett var menn som underviste, formaterte og sto for dannelsen av jenta i 18 år? I det som ofte kalles likestillingens hjemland har vi valgt å organisere de viktigste dannelsesinstitusjonene våre som matriarkat.

Det er lettere for gutten å sprudle i arbeidslivet, av mange grunner. En av dem er at Norge her har lyktes med likestilling. Allerede i 2008 erklaerte Likelønnskommisjonen at vi i Norge har lik lønn for likt arbeid på samme arbeidsplass. Tidligere leder av NHO, Kristin Skogen Lund, gikk i fjor så langt som å si at vi også i arbeidslivet nå heller tenderte mot at vi har «diskriminering andre veien», at menn forbigås fordi de er menn. Enn så lenge tyder alt på at gutten får et godt arbeidsliv.

Helsetrøbbel

I 2016 døde 957 menn av prostatakreft, 623 kvinner av brystkreft. Det fins nasjonal screening av brystkreft og livmorhalskreft men ikke for prostatakreft, som er den kreftformen som rammer flest i Norge – og bare menn.

Da UiO søkte om å få en mannskvote på 30 prosent til psykologistudiet, hvor åtte av ti som uteksamineres er kvinner, fikk de nei fra statsråd Iselin Nybø. UiO mente det var helt nødvendig med begge kjønn representert innenfor helseprofesjonene medisin og psykologi. Men likestillingsperspektivet virker fravaerende på vegne av menn. Gutten bør uansett lese seg opp på prostatakreft og andre mannssykdommer, og vaere forberedt på kvinnelig psykolog om han noen gang skulle trenge terapi.

Ifølge SSB er over 90 prosent av de ansatte i barnehagen kvinner.

Hvorfor ingen maskulinisme?

I 2010 var det visstnok 135.00 kvinner og 87.000 menn på norske universitet. Davaerende forskningsminister Tora Aasland skal ha ment det var en ønskelig utvikling og en viktig del av likestillingsprosessen. I Norge har vi siden 2013 hatt kvinnelig statsminister og finansminister, og partilederne i tre av de statsbaerende partiene har vaert kvinner. Men allerede for Jens Stoltenbergs tidligere regjeringer måtte statsrådene alltid stå frem og bekjenne seg som feminister.

Det finnes ingen maskulinisme og kun noen få og små mannsorganisasjoner i landet, som Foreningen 2 foreldre. Å se på samfunn og likestilling med mannsperspektiv har vaert en øvelse i å bli hånet for de få som har prøvd seg. Ingen politiker

som skal sanke stemmer velger slik saksog mediestrategi. Den norske staten virker å vaere gift med kvinnen. Å engasjere seg politisk og stemme blir en vanskelig øvelse for gutten, om han skulle gjøre det på vegne av å vaere mann.

Feministenes normalord

«Giftig maskulinitet», «patriarkalsk terrorisme», «misogynisme», «mansplaining», «victim blaming» og «strukturell kvinneundertrykking» virker å vaere normalord i de radikale feministenes ordbok, hvor tidligere tiders patriarkalske kultur og de gamle strukturene aldri tar slutt og hvor noen overgripere alltid forklarer alle menn i resten av landet. Ingen har gjort mer for den kjønnsstereotype hverdagen enn radikal feminisme og de mange kvinneorganisasjonene – kvinner er ofre og menn overgripere.

Da det nye kvinnebladet Altså startet opp i fjor, skrev sjefredaktør Ida EliassenCoker lederen «Vi er fritt vilt». Her fremstilles alle menn som potensielt dyriske overgripere, etter at hun på treningsstudioet sitt møtte to menn som hilste pent, hvor etter hun tenkte – og i lederen skriver: «Er dette bra menn, eller er det noen jaevler?» I møte med radikal feminisme bør gutten øve seg på å bruke jødetesten, alternativt bytte ut ordet «menn» ikke med «jøder» men med «kvinner», for å se hvor likestilt budskapet faktisk er.

Gutten får altså tredd en kjønnsrolle nedover hodet, som han må finne en måte å leve med. Det overordnet valget vil stå mellom å holde kjeft og tilpasse seg eller å delta i likestillingsdebatten med sitt (manns-) perspektiv. Han bør uansett ikke gjøre som den norske forfatteren med det største morskomplekset noen gang, Tomas Espedal, som kalte sitt kvinnedominerte publikum for «kulturkjerringer» (han påstår i ettertid selv at han ikke brukte ordet, men bare sa at han ville slutte å skrive hvis hans publikum kun besto av kvinner på 50 år – og at han var feminist!). Noe som likevel avstedkom en kampanje hvor kvinner reiste rundt i bokhandlene og snudde bøkene hans feil vei. Men siden han er forfatter ble han fort tilgitt.

#mentoo

Gutten har altså en stor sjanse for å bli en skoletaper. Forskning og klinisk erfaring tilsier også at rundt 10 prosent av alle gutter har opplevd seksuelle overgrep. I en undersøkelse fra NTNU i 2014 rapporterte 25 prosent av guttene på videregående skole å ha opplevd seksuell tvang eller fysisk trakassering.

Over to av tre som begår selvmord er gutter og menn. Menn dominerer statistikken for arbeidsulykker. Likestillingspolitikken har inntil nylig vaert lite interessert i å diskutere hvorfor gutter skal stille kroppene sine til disposisjon for krig, verneplikten er heldigvis i ferd med å bli mer likestilt. Samvaerssabotasje i forbindelse med skilsmisser er ikke uvanlig. Mye tyder på en omfattende underrapportering av menn som erfarer depresjoner, traumatiske erfaringer og overgrep. Det finnes ikke en andrologisk avdeling på sykehus, mens de fleste har en gynekologisk poliklinikk.

«Kvinnesykdommer» fins, et begrep om mannesykdommer fins knapt. Hvorfor en #mentoo-kampanje ikke kan eller vil oppstå? Menn er ikke kjønn, de kan ikke undertrykkes, og de er ikke utsatt. Menn kultiveres til å unngå offerrollen. Og de jobber selv aktivt for å unngå å vaere synlige i offerposisjoner. Gutten må jobbe hardt med seg selv for å kunne eie sitt eget kjønn og sin egen sårbarhet.

Likestillingsperspektivet virker fravaerende på vegne av menn.

Hilsen «alle kvinner»

Da forfatter og pedagog ved teaterhøgskolen, Øystein Stene i 2018 skrev et kritisk essay om #metoo, etter at han ut fra egne erfaringer følte ubehag ved ensidigheten i debatten, ble hans troverdighet umiddelbart trukket i tvil i pressen og han ble kraftig utskjelt på sosiale medier.

Toppunktet kom da han mottok døde fisker og trusler i posten, signert «alle kvinner». Det første ubehaget ble mangedoblet, men han forsto han måtte tvinge seg til å skrive bok om dette, som kom i fjor med tittelen Mitt liv som mann – i likestillingens hjemland.

Det er utvilsomt det første gode forsøket på å skape en ny og bredere likestillingsdebatt i Norge, med et bedre mannsperspektiv og med mulighet for å ta knekken på kjønnsstereotypiene, for en reell likestilling. Stenes utgangspunkt var en frykt for at «gapet mellom den norske feminismens sentrale fortellinger og våre konkrete, kroppslige erfaringer, vokser seg stadig større. Som om det ikke er plass for reell samtale». Som gutt og leder av verdens eneste kverulantkatedral er jeg som skriver dette stolt av at den uttalte feministen Øystein Stene er kandidat til prisen Årets kverulant 2019.

Likestilt i døden

Vel, til slutt, når gutten blir gammel og døende og skal begraves kan det i 2020 heldigvis hende at det er en kvinnelig prest som forretter, men sannsynligheten er meget stor for at det er en mannlig prest som sier «av jord er du kommet og til jord skal du bli». Innimellom jordmor og tilbakevendingen til moder jord bør alle gutter øve seg på å tenke som en kvinne, og gjerne se om igjen The Handmaid’s Tale eller andre tv-serier hvor kvinner krenkes og voldtas av menn som underholdning. Da holder du deg på sporet av kulturell tidsånd uten sjanse for å se norsk likestilling og kjønnsvirkelighet i øynene.

Eller – du kan lese Øystein Stene, krysse fingrene og håpe på det beste!

PS! Gode gutt, husk å elske alle kvinner (og menn)! Det er tidsånden, det radikalfeminstiske debattklimaet og strukturene som er problemet, ikke kvinnene.

FILM: Varmt, vondt og vakkert om amerikansk ungdom og familie i trøbbel. Og om Amerika?

Waves

Sjanger: Drama. Manus og regi: Trey Edward Shults. Med: Taylor Russell, Kelvin Harrison Jr., Alexa Demie. Nasjonalitet USA, 2019. Lengde 2 timar 16 min. Aldersgrense 12 år.

Det går jo ikkje så bra borte i USA for tida. Donald Trump må gjerne skryta av økonomien, men bak børstala kokar det i eit polarisert og dysfunksjonelt samfunn.

Eg klarer ikkje å unngå å ha dette i bakhovudet når eg ser gode og mykje omtalte «Waves» – som i utgangspunktet er eit familiedrama.

Filmen startar hektisk, med hektisk kameraføring, kjappe klipp, dundrande musikk. Det er ein effektiv måte å illustrera 18 år gamle Taylors hektiske liv: Han går siste året på high school, trener knallhardt på skolens brytelag, både på skolen og heime. Han gjer lekser, må ha gode karakterar. Samtidig er han kjaerast med fantastiske Alexis, bror til Emily, har ei karrieremor og ein kravstor og dominerande far.

«Folk som oss må jobba ti gonger så hardt for å lukkast som andre,» insisterer faren hans ein dag Tyler tilsynelatande vaklar under presset. «Folk som oss» handlar her om at Tyler og familien er svarte.

Alt på stell. Så...

Familien tilhøyrer øvre middelklasse, har alt på stell. Alt ser såpass vellukka ut at eg etter ti minuttars tid tenkjer at nå må det skje noko. Drama blir skapt av at karakterar blir sett under press, ut over å gjera lekser og trena.

Så skjer det noko. Tyler blir definitivt sett under press. Ikkje bare frå éin kant, men frå fleire. Det blir drama.

Når Tylers drama har nådd sitt klimaks, skjer det eg har lagt merke til som eit trekk i fleire filmar den siste tida: Her kjem eit brot, ei uventa vending. Plutseleg handlar det ikkje lenger om Tyler, men om ei anna historie. På eitt vis er

Søker du på likestilling, eller kjønn, i internasjonale bildebaser, dukker det raskt opp illustrasjoner som denne. Men viser den nødvendigvis et korrekt bilde av virkeligheten?