Spillet er over for en av verdens verste krigsforbrytere
SUDAN: Etter i årevis å ha gjort narr av Den internasjonale straffedomstolen ser Omar al-Bashir endelig ut til å bli rettsforfulgt for krigsforbrytelser og folkemord i Darfur. Det eneste som nå står i veien er paradoksalt nok Sudans demokratiske forhåpninger.
Rasmus Bøgeskov Larsen
Da den internasjonale straffedomstolen i 2008 anklaget Omar al-Bashir for krigsforbrytelser, reagerte den sudanske presidenten med å avholde en stor fest. For rullende TV-kameraer danset han til sudanske popsanger.
De neste årene fortsatte diktatoren å gjøre narr av domstolen. «Anklagene er ikke verdt blekket de er skrevet med», sa han blant annet, og avfeide domstolen som en vestlig konspirasjon. Den var ifølge Bashir et uttrykk for de gamle kolonimaktenes fortsatte forakt for afrikanere.
Selv om det ikke kunne vaere noen tvil om ansvaret hans for overgrepene i Darfur, lyktes det Bashir å få vendt mange afrikanske og arabiske stater imot domstolen i Haag. Han rammet et svaert ømt punkt da han fremhevet at domstolen aldri ville rette anklager mot vestlige makter for deres handlinger i Irak og Afghanistan.
fra
I 2009 utstedte domstolen en internasjonal arrestordre på Bashir. Det var første gang domstolen forsøkte å rettsforfølge en sittende statsleder, og også en av de største og viktigste sakene den noensinne har behandlet. Det sudanske regimet hadde siden 2003 bevaepnet og dirigert arabiske militser som gikk under navnet «Janjaweed» – djevler på hesterygg. De kjempet mot andre etniske grupper om de knappe ressursene i Darfur-provinsen vest i landet.
Militsene brente ned landsbyer og utførte systematiske henrettelser og voldtekter for å renske ut hele regioner for ikke-arabiske befolkningsgrupper. 300 000 ble drept og 2,5 millioner menneske sendt på flukt.
Dette var blant de verste krigsforbrytelsene i det nye århundret, men Omar al-Bashir reiste likevel verden rundt uten å bli anholdt. Selv da han besøkte land som hadde vaert med å etablere Den internasjonale straffedomstolen, kunne han reise trygt hjem til Sudan. Bashir utstilte dermed domstolens svakhet og det internasjonale samfunnets villighet til å fire på egne prinsipper.
En forbløffende forvandling Som president var Omar al-Bashir en mester i denne typen maktspill. Internt i Sudan sørget han for å spille forskjellige makthavere ut mot hverandre, slik at ingen ble sterke nok til å true posisjonen hans. Regionalt sikret han seg mot å bli for avhengig av et enkelt land.
Den eneste motstanderen Bashir har vist seg å feilvurdere, var hans eget folk. I løpet av de første månedene i 2019 greide en protestbevegelse å forene alle landets folkeslag og forplikte dem til et disiplinert, fredelig opprør som med all tydelighet avkledde et korrupt og voldelig regime.
Bashirs «splitt og hersk»-politikk ble nå hans svakhet. Han hadde ingen egentlig venner som var villige til å ofre seg for ham. I stedet fjernet hans egne generaler ham fra makten med støtte fra dem som burde ha vaert hans naermeste regionale allierte; Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater.
Omar al-Bashir ble satt bak lås og slå i Kober-fengselet, som hadde selv hadde gjort beryktet over hele landet. I desember 2019 ble han dømt til to års fengsel for korrupsjon i den første av en rekke rettssaker mot ham. På tirsdag annonserte den sudanske regjeringen at den også er villig til å samarbeide med Den internasjonale straffedomstolen.
Det er både et sterkt bevis på Sudans forbløffende forvandling, men kan også bli et viktig vendepunkt for domstolen i Haag, som vil kunne gjenvinne noe av sin tapte relevans.
Overgangsperiode
En del tyder imidlertid på at det ikke vil bli i Haag at Omar al-Bashir vil bli konfrontert med folkemordanklagene. Den sudanske regjeringens talsmann unngikk nøye å bruke formuleringen «overlevert til», og snakket heller om at Bashir vil bli «stilt for» domstolen. Denne semantiske forskjellen er viktig.
Den avsatte presidenten har tapt maktspillet og ingen i regjeringen vil beskytte ham. Men generalene som fjernet ham fra makten befinner seg derimot i en mer prekaer situasjon.
I juli 2019 inngikk protestbevegelsen en avtale om en treårig overgangsperiode hvor sivile opposisjonsmedlemmer skal dele makten med militaeret frem til det kan holdes demokratiske valg. Avtalen er et vanskelig kompromiss som ble inngått for å minke risikoen for en ny voldelig maktkonflikt. Men det er åpenbart at det også har skapt en klar interessekonflikt.
Nettopp spørsmålet om rettsoppgjøret med krigsforbryterne i Darfur er det kanskje mest følsomme punktet. Regjeringen er under press fra gatene for å avdekke forbrytelsene og straffe de skyldige. Men når flere av generalene har vaert innblandet i overgrepene i Darfur, betyr dette at overgangsstyret i realiteten må rettsforfølge sine egne medlemmer.
De sivile lederne, som med stor kløkt ledet det fredelige opprøret, må som regjeringsledere navigere gjennom nok et minefelt for å nå fram til demokratiske valg. De må tilfredsstille behovet for rettferdighet, samtidig med at de må unngå å fremprovosere en voldelig konflikt med Bashirs tidligere håndlangere.
Haag kan spolere forsoning Politiken erfarte nylig under et besøk i Sudan at regjeringen har tenkt å gjøre dette ved hjelp av en sannhets- og forsoningsprosess inspirert av Sør-Afrikas oppgjør med apartheid. Prosessen skal sikre at sannheten om folkemordene kommer frem og at ofrenes familier opplever at deres lidelser blir anerkjent. Men samtidig skal den åpne for at mange skyldige kan unnslippe straff, slik at de ikke velger å motarbeide overgangen til demokrati.
Frykten i Sudans regjering er at en rettssak i Haag vil spolere denne svaert følsomme forsoningsprosessen. Selv om generalene i overgangsstyret ikke har blitt anklaget av straffedomstolen, vil en rettssak uunngåelig komme til å implisere dem.
Derfor ønsker regjeringen at straffedomstolens rettssak skal gjennomføres i Sudan og vaere en del av et større rettsoppgjør, som inkluderer tre andre rettsprosesser.
– Omar al-Bashir vil ikke bli utlevert til Haag. Men Straffedomstolen vil få mulighet til å utføre rettsprosessen i Sudan, forklarer Abbas al-Kheir, som sitter i ledelsen for protestbevegelsens allianse, Kreftene for frihet og forandring.
– Det er et kompromiss som skal sikre at overgangsprosessen ikke sporer av.