Fritt sinn og håpefull framtid
KRONIKK: Oljealderen går mot slutten, robotene kommer, Trump har kjøpt et presidentvalg, gapet mellom fattig og rik øker, EU rakner og våre folkevalgte har store problemer med å stake ut veien mot en lykkelig framtid.
Hva gjør vi?
Bare smak på ordet: Frisinn! Framtiden var åpenbart håpefull den gangen, da arbeideravholdslaget Frisinn i mellomkrigstida ble en viktig kulturell og politisk kraft i Stavanger. Målet var frihet, likhet og fellesskap – eller «avhold, opplysning og menneskerett», som det stod på lagets fane. Gunnar Roalkvams bok om Frisinn fra 1997, «Frisinn – Drømmen om en ny kultur», fascinerende lesning.
Og Frisinn var ikke alene. De andre arbeideravholdslagene hadde navn som Håpets Morgen, Fredens Dal og Frihetens Palme. Folk hadde trua på at det var mulig å endre kursen. Starter du derimot en politisk bevegelse i dag og kaller den Gyllent Daggry, er du enten nyliberal høyrefascist eller bare naiv idiot.
Fellesskap da og nå
Det slående med historien om Frisinn er selvfølgelig optimismen den gangen, og mangelen på optimisme i dag. De hadde virkelig tro på at det var mulig å endre et samfunn de mente hadde katastrofale feil og mangler: Forskjellen mellom fattig og rik var for stor, samfunnets goder ble fordelt til fordel for de få.
Og Frisinn forstod at skal man bygge ny politikk, må man også bygge kultur. Frisinn ville ha internasjonal solidaritet, ikke lojalitet til nasjonalstaten. Derfor nektet laget i flere år å gå i 17. mai-tog, men dominerte til gjengjeld 1. mai-togene i Stavanger med hundrevis av ungdom i røde skjorter og flagg – helt til Stortinget innførte uniformsforbud i 1933. Selv om det er lett å få øye på tilsvarende politiske problemer i dag, er det – for å si det forsiktig – vanskelig å få øye på noen tilsvarende kraft og optimisme, saerlig blant de politiske partiene. Den som tviler kan åpne en hvilken som helst avis: y Globaliseringen fortsetter med uforminsket styrke, og verden blir mindre for hver dag som går, – og likevel overgår politikere hverandre i å bygge murer, tviholde på grenser og håpe flyktninger er et utslett som vil gå over av seg selv. y De økonomiske forskjellene øker, Trump bruker formuen til å kjøpe seg inn i Det hvite hus og sosiale medier manipulerer oss trill rundt, mens våre politiske partier ikke har andre løsninger enn å kutte arveavgiften og selv kjøpe annonser på Facebook. y Oljealderen går mot slutten, og robotene kommer, men politikerne virker livredde for å diskutere det som seiler opp som det neste mulige store fellesskapsløftet; borgerlønn og visjonen om en verden uten lønnsarbeid.
Det er sannsynlig at vi har penger og ressurser nok på kloden til at alle kan få det de trenger. Samtidig er det mye som tyder på at vi ikke kommer til å ha arbeid nok til alle i algoritmenes tidsalder. Hvordan skal vi fordele pengene hvis folk ikke har en jobb de skal få lønn for? Hvordan skal vi berge velferdsstaten hvis folk ikke har en lønn å betale skatt av?
Er arbeid veien til lykke?
I dag er arbeidsløshet den enkeltes egen feil. Men et samfunn som ikke har jobber nok, er i høyeste grad vårt felles problem. Da kan vi ikke holde oss med et system der arbeidet er «inngangsbilletten» til alt mulig. Vi må finne på noe annet. Samfunnskontrakten må rett og slett endres; vi må bidra til fellesskapet på andre måter enn gjennom arbeid for lønn, og vi må fordele ressursene på andre måter enn gjennom lønn for arbeid. Vi må dele det arbeidet som er igjen – til glede for alle parter. De som jobber, får mer fritid, og de som er frie, kan få jobbe. Vi må rigge oss sånn at folk vil bidra til fellesskapet også når de får lov til å ta egne valg.
Dessuten tyder mye på at tesen om at «arbeid er veien til lykke» er en sannhet med modifikasjoner: Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal forteller i boka «Borgerlønn» om en internasjonal undersøkelse for noen år siden som avdekket at bare 13 prosent av verdens ansatte har en jobb de er følelsesmessig engasjert i.
Borgerlønn kunne vaere det neste skrittet i arbeiderbevegelsens kamp for frihet. Men i stedet for positive visjoner fra toppen av valglistene, må vi lese spaltemeter om at Siv Jensen synes politikken har blitt for kjedelig, mens Erna og Jens roper at alle må jobbe mer og Nav sender inkvisisjonen ut for å straffe dem som ikke deltar. «Arbeit macht frei» står det fortsatt over portene til flere av de nazistiske konsentrasjonsog utryddelsesleirene fra andre verdenskrig, som i Sachsenhausen og Auschwitz.
«Free your mind»
Er det mulig å forestille seg at Arbeiderpartiet i framtiden stolt hever en parole med slagordet «Frihet til egen tid: Full arbeidsleighet nå!»? Å tenke tanken at betalt fritid vil gi produktivitet, vekst og lykke forutsetter et fritt sinn og troen på at det fortsatt er mulig å gjøre verden til et bedre sted.
Det var nettopp det Frisinn var overbevist om. Dessuten mente de at fellesskapet må ta ansvar for å gi folk en meningsfull fritid. Vinteren for nøyaktig 80 år siden åpnet Frisinn dørene til sitt klimaks, «Arbeidernes lørdagskvelder» i Folkets Hus. Det var sang og dans, boksing og foredrag, Grieg og swing, mat og luftgevaerskyting. Framtiden lå åpen og håpefull.
Det gjør den selvfølgelig fortsatt. Men da blir vi nødt til å renske allsangstemmen, heise flagget og komme oss opp av sofaen, sammen.
«Free you Mind, and the rest will follow.»
Vi har tilsvarende politiske problemer i dag, men det er vanskelig å få øye på noen tilsvarende kraft og optimisme, saerlig blant de politiske partiene.