Historiens hittegods
HELGEINTERVJUET:
– Hvis en generasjon vil gjøre verden bedre, da må de først forstå verden er som den er. Les bøker! sier Statsteatrets Yngve Sundvor. vi fått en restart. Internett er borte, folk må jobbe i gruvene og på plantasjene og holde på. Ingen får eie noe. Ingen får ha noe fra før 2031, og absolutt ikke en bok. Vi kan ikke bygge det nye samfunnet på gamle tufter.
– Da ligger vel alt til rette for å gjøre gamle feil om igjen?
– Riktig. Så er det alltid en jaevel som skal ødelegge. Det vokser opp en generasjon som ikke opplevde 2031. Det nytter ikke å snakke om krigen til dem som ikke har opplevd krigen. Mange som opplevde elendigheten begynner å glemme eller tvile på egne minner. Noen stiller spørsmål om demokratiet virkelig kan løse de store utfordringene. Hvis vi må handle NÅ, er det ikke bedre og mer effektivt med et opplyst enevelde? Når 51 prosent av folket vil noe, er det liksom nok til å overkjøre de 49 prosentene?
– På et tidspunkt dukker det altså opp bøker?
– Ja, og dette samfunnet er såpass presset at det er dødsstraff for å eie en bok fra før 2013, før apokalypsen. Den oppvoksende slekt som ikke opplevde 2013 forstår ikke hvorfor det skal vaere så farlig å lese en bok fra før 2031. De vil ha individuell frihet. Så begynner det å dukke opp bøker. And there you go.
– Snedig. Fortiden har en tendens til å dukke opp igjen? – Sånn er det. Er det mulig å kvitte seg med fortiden? Bare viske den ut og glemme alt? Den typen spørsmål har vaert en del av vårt prosjekt med disse ti stykkene. Denne gangen skal vi si noe om alt. Så grubler vi på følgende: Hva er det til syvende og sist vi skal si noe om?
– Kan du svare på ditt eget spørsmål?
– Hmmm. Vi er dårlige til å laere av historien? Sånn sett er vårt prosjekt fåfengt. De fleste mennesker er rimelig oppegående, ikke sant?
– Snakk for deg sjøl.
– Ja, jo, jeg gjør det. Vår oppgave er å spille ut det som er så vanskelig å sette ord på og snakke om. Noen tema og problemstillinger kastes opp på bordet, så har folk noe å tenke på. Ikke det som farer lett forbi gjennom en VG-overskrift eller en Facebook-post, men noe større.
– Statsteatret handler da vitterlig om historie?
– Ja, absolutt. Det handler om oss, her og nå, og om hvordan vi forholder oss til historie. Jeg hadde en prat med sønnen min på 13. Han leser ikke bøker, men mener han er smart som f. Og han kan veldig mye. På overflaten kan vi diskutere mye. Spørsmålet er hvordan vi kommer dypere, og jeg tror den eneste metoden er å lese bøker. Vi har all informasjon tilgjengelig. Tilgang på alt. Alle bøker. Absolutt alt. Jeg føler meg likevel teitere enn jeg gjorde for ti år siden. Mulig jeg har degenerert, men jeg vet også at tålmodigheten min til å sette meg ned og lese er mindre.
– Og da gjentar vi historien, og alle feilene, fordi vi ikke kjenner den?
– Mhm.
– Nå har dere spilt dere gjennom 1000 år med norsk historie. Hva har dere funnet ut om Norge og nordmenn?
– Det første jeg tenker på er at vi ikke er så unntatt verden som vi liker å tro. Vi har tatt de samme svingene som resten av verden, i alle fall Europa og USA, har tatt. Vi er ikke en isolert, frakobla øy. Vi hadde en buffer da finanskrisen kom. Vår rikdom har kanskje gitt et lite lag av isolasjon mot de ytterste høyrekreftene, men vi er ikke upåvirka.
– Det viser jo igjen på oppsetningene deres. Svartedauden kom fra utlandet. Den kalde krigen var ikke en norsk oppfinnelse, ikke
Aker Brygge-livet eller finanskrisene heller. dansketiden var, vel, påvirket av Danmark, Lollywood ligger ikke på Forus og Stamford Bridge er definitivt i utlandet, det samme er Amerika.
– Godt poeng.
– Takk.
– Fascismen kom et sted ifra. Men er det et svar på hvem vi nordmenn er? Harald Eia jobber med tall for å finne ut dette på tv om dagen. Men har vi funnet ut noe?
– Kan du svare på ditt eget spørsmål igjen?
– Tja. Det er gjennomgående i vårt rollegalleri at alle tror de gjør det riktige. En norsk følelse av at det vi gjør, det er det rette. Vi har en sannhet som bare er vår.
– Typisk norsk å vaere god! – Norske verdier!
– Heia Norge!
– Så er det kanskje omstendighetene som har skånt oss. Vi ligger for langt unna krigens sentrum. Vi har penger nok til å demme opp når krisene har kommet, i alle fall etter 1980. Vi diskuterer ofte hvor fort ting går i glemmeboken, og hva som går i glemmeboken. I det stykket vi jobber med nå, er det folk som var 5–10 år da verden nesten gikk helt til grunne. Det å sette seg ned med sine unger å si «da jeg var barn», og prøve å fortelle dem at å reise til Syden var myteomspunnet. Mobiltelefon? Hadde ikke hørt om det. Dette er trivielle eksempler, men poenget