Kristi Forklarelsesdag
SØNDAGSTANKER:
Helt tilbake til den greske antikken har begrepene oppstigning og nedstigning vaert brukt som to motsetninger, i litteratur, filosofi og i skildringer av vandringer, reiser og militaer aktivitet. Slik er det også i Bibelens skildring av historien om Jesus. På Kristi forklarelsesdag skjer det som markerer hans første oppstigning: Jesus blir forvandlet for øynene på dem. Tre disipler får se Jesu guddommelige natur bli naervaerende med all sin strålekraft, og de gripes av frykt, men Jesus ber dem reise seg og ikke vaere redde.
Nå har synet av den lysende Kristus blitt en del av deres bildeverden, men de skal ikke fortelle om den til andre før Jesus
har gjort sin siste oppstigning, gjennom oppstandelsen og himmelfarten.
Tenk deg at du fikk se Jesus, og ansiktet skinte som solen, at fikk et møte med Guds hellige, flammende ild. Både begeistring og frykt er ville vaere naturlige reaksjoner. Slik var det i alle fall for de tre disiplene. Begeistret tar Peter initiativ og vil legge til rette for en slags feiring! Så faller de alle tre til jorden i frykt.
Men Jesus går bort og rører ved dem med den samme hånden som nettopp har strålt med det guddommelige lyset. Vi vet ikke om berøringen var fast og tydelig, og varm og øm, fylt av himmelsk mildhet, men vi vet at han som sier: Reis dere, og vaer ikke redde!
Jeg har hørt vitnesbyrd om menneskers møte med Jesus i vår tid. Da er det ofte denne mildheten det blir referert til. Jesus ser og møter dem, og de forstår at de er akseptert.
Våre liv kan bli korte eller lange, vellykkede eller mislykkede i menneskers øyne. En gang skal vi alle bøye hodet og døden skal møte oss. Det er det siste som skjer i det jordiske liv. Men en gang skal Jesu hånd berøre oss. Da skal vi kjenne varmen og stå i lyset. Når vi løfter blikket ser vi bare Jesus og stemmen hans som sier:
Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.