Krim om kristenruss som ble drept 25 år etter
KONGEPARKDRAP: Forfatter Sonja Holterman har gitt ut krimboka «Gå med meg» som hun har jobbet med i fem år. Men den planlagte bibliotekturneen i Rogaland er avlyst på grunn av koronapandemien.
– Det er så givende å snakke med andre om det jeg har jobbet med i så lang tid. Da boka mi endelig skulle komme ut, var det uheldigvis på samme tidspunkt som pandemien oppsto. Jeg hadde gledet meg til turné i ti dager, sier Holterman.
Forfatteren skulle blant annet til Sandnes, Ålgård, Klepp, Hå, Sirdal og Flekkefjord. Fire esker med bøker skulle selges på turneen. Hun håper å få besøke bibliotekene ved en senere anledning.
– Veldig mange innen kulturen er fortvilet over og rammet av krisen. Forfatterne er en av disse gruppene.
I disse koronatider sitter mange hjemme og har tid til å lese. Interessen for e-bøker har økt den siste tiden, og forfatteren synes det er hyggelig at flere laster ned boken hennes elektronisk. Hun er allerede i gang med et nytt manus som hun jobber med på kveldstid, men tenker mest på boka hun akkurat har gitt ut.
«Gå med meg»
– Som regel er det en fest når en bok kommer ut, og den festen har jeg gått glipp av i år, sier hun.
Boken «Gå med meg» starter når flere tusen russ er samlet til russetreff i Kongeparken. Kriminalreporter Ira Torgrimsson er på plass, men har lite å utsette på russens oppførsel. Tanken på å skrive en gladsak om russen er forlokkende, men så dukker det opp en sak som tar all oppmerksomhet: Et drap i naerheten av westernlandsbyen i utkanten av fornøyelsesparken.
En gruppe voksne mennesker feirer at det er 25 år siden de selv var russ. Kristine har på seg en gammel russedress fra 90-tallet med et hvitt kors på det ene buksebenet. Mens russen feirer at de snart er ferdig med 13 års skolegang, starter jakten på morderen som drepte henne. Det viser seg at drapet kan ha en tilknytning til det kristne miljøet som Kristine var en del av. Boka veksler mellom nåtiden og fortiden til Kristine
som vokste opp i et kristent miljø på Jaeren preget av skam og sosial kontroll.
Inspirasjon fra eget liv
– Kristines tanker og holdninger er noe jeg kan kjenne meg litt igjen i, men jeg var nok ikke like streng som henne, sier Holterman.
Forfatteren er selv fra Sandnes og var i likhet med den fiktive karakteren Kristine en del av et kristent miljø. Da hun flyttet til Oslo og begynte å studere, merket hun at flere så på henne som både merkelig og dum da hun fortalte dem om troen og oppveksten sin.
– Mange har et inntrykk av at kristne er fordomsfulle som ser ned på de som ikke er troende, men min erfaring er det helt motsatte. Jeg opplevde det saerlig da jeg flyttet fra Sandnes og Jaeren. Da jeg fortalte at jeg var kristen, trodde flere at jeg var mindre intelligent og at troen kun var en slags trøst om at det finnes noe etter døden, sier hun og forteller at slike fordommer knyttet til religion ikke har forandret seg så mye med tiden.
Påske og krim = sant
– Det naermer seg påske, som er en hyggelig tid for oss krimforfattere. Før påske pleier vi å bli invitert til biblioteker, og det er på en måte vår høytid, derfor er det litt leit akkurat nå.
Boka hennes «Gå med meg» ligger i utlånstoppen på biblioteket i Stavanger, noe som gleder henne:
– Jeg ble veldig rørt over dette, og det viser at jeg har nådd litt ut selv om jeg ikke fikk reise ut med boka.
Sonja Holterman: Gå med meg. 230 sider. Liv forlag.
Neste bok skal ta utgangspunkt i bedehusmiljøet på Jaeren, sa Sonja Holterman til Aftenbladet i 2014: «Der trur eg ikkje det er skrive krim frå før», la hun til.
Hun holdt løftet sitt, og nå er bedehuskrimmen «Gå med meg» her. Historien starter i Kongeparken der russen er samlet – samtidig har en gjeng eks-russ gjenforeningsfest samme sted. Journalisten Ira, som vi har møtt i Holtermans tidligere bøker, er utsendt fra oslotabloiden for å finne vold eller voldtekt eller annet svineri blant rød- og blåkledde, eller avkledde, 19-åringer. I stedet finner hun en død, godt voksen kvinne i russedress.
Dermed er historien i gang, og Holterman inviterer leseren inn i en parallell fortelling: Den skildrer etterforskningen her og nå, og vi følger den drepte kvinnens aktive år i et kristent ungdomsmiljø på 1990-tallet.
Slik bruker Holterman, som selv er fra Sandnes, grepet hun har brukt i sine to tidligere krimromaner: Korte kapitler som veksler mellom nåtid og fortid. Det er ikke originalt, men det er effektivt fordi det gir historien tempo og framdrift. Det er også tydelig at Holterman, som selv tilhørte et kristent ungdomsmiljø i Sandnes, bruker egne erfaringer i sine beskrivelser av gjengen den døde kvinnen tilhørte. Jo visst møter vi kristenkarikaturer også i hennes roman, men hun er likevel mer realistisk i sine skildringer enn mange kolleger.
Det samme gjelder pressemiljøet hun plasserer heltinnen i. Som tidligere journalist kjenner hun både rutiner og sjargong, selv om kontrastene mellom blodtåkefyrster og rettskafne etikere blir i overkant tydelig underveis.
Der er kanskje Holtermans hovedutfordring som forfatter: Hun er fortsatt litt for glad i å fortelle oss hva som skjer, hvordan folk er, hva de tenker – og overlater dermed for lite til vår egen lesing, vår egen meddikting. Jeg skulle ønske at hun i større grad våger følge det gamle mottoet «show, don’t tell» – da ville antakelig karakterene hennes fått enda mer liv, og da triller jeg gjerne femmer neste gang.