Alt er forandret, og bra er det
PLATE: Hege Bjerkreim har laget en lettspiselig og livlig popplate på jaersk.
Stella Marie Brevik
Ole Børud og hennes mann; pianist Martin Bjerkreim (Ina Wroldsen).
Debutalbumet «Alt me drømme om» ble utgitt 2016. Siden den gang har Bjerkreim, som er utdannet musiker og jobber med kunstformen på heltid, fått nasjonal oppmerksomhet da hun i år deltok i Melodi Grand Prix med låten «Pang» – en selvskrevet låt fremført på jaersk dialekt. MGP-låten er derimot ikke å finne på albumet.
«Kan me stoppa tiå» er i all hovedsak et svaert personlig album, som tar for seg livets forandringer, bekymringer, gleder og sorger. I Bjerks tilfelle handler det for det meste om familielivet og den nye foreldrerollen – og alt den fører med seg. Alt ikledd et livlig lydbilde bestående av mye synth, strykere og trommer.
Lydbildet, tross alvorlige tekster, oppleves lettbeint, lekent og enkelt, med et elektronisk preg. Gitaren er til stede, men det låter aldri organisk. Det er nok ikke meningen heller.
Lettspiselig pop rett og slett.
Skal jeg sammenligne Bjerkreim med kollegaene hennes, må det bli Eva Weel Skram (på norsk) og Marit Larsen på sitt mest optimistiske.
«Kan me stoppa tiå» er best når hun kjører tempoet opp. Balladene er flott de og, men vokalen kler det storslåtte. Tittelsporet ble skrevet dagen hun fant ut at hun var gravid. Noe som kan høres:
Snart kommer framtiå
Alt kan snu, alt kan snu
For snart kommer fremtiå
I den tiå blir ikke ting som de e nå
Over halvparten av de 11 låtene på albumet omhandler poden, i en eller annen grad. Det kan bli heftig i lengden, men kan nok falle i smak hos andre nybakte foreldre. Som baby-tributen «Chopin»:
Kor kom du fra
Det e heilt uforståelig Så ubegripelig at du e te
Det e så forunderlig
Kor fortryllande vakker du e
Bjerkreim kommuniserer følelsene på en enkel og naiv måte. Noen ganger er det kjaerkomment, andre ganger blir det for mye av det gode: Låten «Refleks» tar for seg en mors bekymringer og er en huskat-noen-bryr-seg-låt.
For noen som ennå synes si egen mor kan bli vel overbeskyttende, blir også låten litt vel sentimental. Men, dette er en smakssak. «Refleks» kan settes på repeat første gang avkommet skal ut på egen hånd: Kanskje det til og med fører til en «jeg-er-hjemme-om-20-min»-melding.
«Kan me stoppa tiå» er en sårbar utgivelse. Den er solid produsert og til tider vakker. Den er også betydelig bedre enn hennes første album. Albumet baerer derimot preg av å ha noen åpenbare hit-produksjoner med oppbrukte låtoppbygninger, men ikke i like stor grad som på debuten. Der mister Bjerkreim noen poeng.
Når det er sagt, vil låtene absolutt falle i smak hos mange, spesielt småbarnsforeldre med forkjaerlighet for musikken som beveger seg i landskapet mellom pop og viser.
Beste spor: «Eg har aldri», «Chopin», «Forglømmegei».
Clem Snide: «Forever just beyond» (Ramseur/Border)
I 1991 lånte fire menn fra Boston et navn fra forfatteren William S. Burroughs, og rundt år 2000 leverte Clem Snide mye fin indierock og alternativ country. 2010-tallet ble derimot et mareritt for frontfigur Eef Barzelay. Bandet gikk i oppløsning, ekteskapet raste sammen, han mistet huset og gikk konkurs. En video der Avett Brothers spilte en av sangene hans, ble halmstrået. Barzelay grep det, og Scott Avery sa ja til å vaere produsent. Resultatet er varmt og til tider gripende vakkert. Åpningen «Roger Ebert» tar for seg filmkritikerens siste ord: It’s all an elaborate hoax. Det hele er en utspekulert svindel. Barzelay har slitt med liknende tanker, men strippet for alt synger den nå Nashville-bosatte sangeren i «Denial»: Rely on Jesus Christ, I can finally see the light. Han har funnet troen, men slett ikke glemt elendigheten. Bare hør blottleggende «Ballad of Eef Barzelay».
Beste spor: «Roger Ebert», «Don’t bring no ladder», «Sorry, Charlie», «Ballad of Eef Barzelay».