Annerledeslandet igjen?
LEDER: Noen ting forandrer seg ikke. Det er et trist refreng, men den globale krisen vil ramme hardest hos dem som har minst fra før.
Norge er igjen heldig stilt, tross alt.
De laerde strides allerede om den globale økonomiske krisen som har inntruffet omtrent samtidig med den globale koronapandemien. Uenigheten står egentlig ikke om hva som utløste børsrasene over hele verden, for det var de ekstreme tiltakene som er satt inn for å begrense smitten.
Nei, det som får økonomer og samfunnsvitere til å dele seg, er synet på om krisen i økonomien ville kommet uansett. Det er en iboende egenskap ved kapitalismen at den med ujevne mellomrom opplever kriser, for eksempel i form av «bobler» i markedet der selskaper verdisettes hinsides enhver fornuft i troen på at markedet bare vil fortsette å stige i verdi. Eller på grunn av uforutsette hendelser, som naturkatastrofer, kriger – eller smittsomme sykdommer.
Den astronomiske statsgjelden til USA. De økonomiske problemene i EU etter finanskrisen. Kinas økende globale innflytelse, samtidig som den kinesiske økonomien er statsstyrt og omgitt av mye hemmelighold. Usikkerheten om olje og gass som energibaerer i en grønn økonomi.
Alt dette og mer til har skapt en situasjon der finansmarkedet er urolig.
Norge er igjen i en heldig situasjon, noe som sikkert høres absurd ut for de mange hundre tusen som nå står uten jobb eller som frykter permitteringsvarsel når som helst. Men Norge er et rikt land, som kan koste på seg svaert omfattende tiltak for å hjelpe oss ut av krisen og over i en mer normal hverdag.
De aller fleste mennesker i verden har ikke noe slikt sikkerhetsnett. Den økonomiske krisen har allerede ført til katastrofal kapitalflukt fra de fattigste landene, dem som trenger kapital og investeringer aller mest. Denne kapitalflukten, der investorer trekker seg tilbake og sikrer verdiene sine i de store valutaene og i «sikre» statsobligasjoner, vil sette utviklingen langt tilbake og fryse mange hundre millioner mennesker fast i fattigdom.
Omfattende utbrudd av sykdommen covid-19 i fattige land med stor befolkningstetthet vil også skape enorm menneskelig lidelse. Ikke bare på grunn av sykdommen selv, men fordi land uten et fungerende smittevern vil bli isolert fra land som har fått spredningen under kontroll. Det vil lamme handel og samarbeid over landegrensene.
Enkelte tar til orde for at koronapandemien er et skudd for baugen for den globaliserte økonomien. De har nok delvis rett i det, fordi flere land har sett verdien av en høyere selvforsyningsgrad. Men behovet for internasjonalt samarbeid er høyere enn noen gang. Pandemien viser med all tydelighet at vi i en viss forstand er i samme båt, enten vi bor i Rogaland eller i Bangladesh.
Norge er et rikt land, som kan koste på seg svaert omfattende tiltak for å hjelpe oss ut av krisen og over i en mer normal hverdag.