Én vaksine er tilgjengelig
FRIPENN: Når alt blir bra igjen, har vi mye å gjøre. Ett er å sørge for at det store hullet i velferdsstatens sikkerhetsnett blir tettet.
I boksing kalles det en kombinasjon: Et slag mot hodet fulgt av et enda hardere slag mot magen. Det var det som traff oss 12. mars; først en uppercut mot helsen, og så en kraftig hook rett i økonomien – en dobbel smell midt i tryggheten. En kort stund hang vi i tauene før vi trakk oss tilbake til hvert vårt hjørne, minst én meter fra hverandre, for å pleie frykten for neste runde.
Når alt dette er over, når vaksinen er på plass og medisinene er utprøvd, når granskningskommisjonene har levert sine rapporter og det politiske landskapet har antatt nye former, vil vi gjøre det som er mulig for å hindre en ny pandemi. Vi vil etablere bedre varslingsrutiner og bedre systemer for tidlig respons, vi vil få større beredskapslagre av verneutstyr og bedre sykehus. Presset mot politikerne for å hindre at våren 2020 gjentar seg, vil vaere enormt.
Men hva vil vi gjøre med det store hullet i det økonomiske sikkerhetsnettet? Vil vi si til alle arbeidstakere at Nav kanskje vil vaere bedre rustet til neste krise? Vil vi fortelle alle som ikke har en fast og forutsigbar inntekt, at det nok blir en nødløsning også neste gang?
Lapper på systemet
Anja Lauvdal er komponist og musiker. Fra den ene dagen til den andre forsvant alle oppdragene hun hadde det neste halve året. Dermed forsvant også det hun skulle leve av. «De påfølgende dagene var slitsomme. Jeg og mange andre var urolige for framtida», sier hun til Klassekampen. Hun er ung, hun trenger kanskje ikke vaere så redd for sykdommen for egen del. Men den økonomiske frykten kan også vaere eksistensiell. Altfor mange unge lever fra honorarutbetaling til honorarutbetaling. Mange godt voksne også. De er midlertidig ansatt, jobber for en app, er tilkallingsvikarer eller selvstendig naeringsdrivende fordi det er enklere og billigere for arbeidsgiveren.
Etter hvert som krisen ruller over kloden, oppdager nasjoner som har sett på seg selv som moderne velferdsstater, at de har glemt å etterse sikkerhetsnettet. Derfor løper de til med lappesakene: Canada gir alle som ikke kvalifiserer for dagpenger, 2000 dollar i 16 uker framover. Australia gir seks millioner arbeidere 750 dollar i uken. I Europa er Danmark, Irland, Sverige og Tyskland blant landene som har ordninger som skal sikre at den enkelte arbeidstaker får penger selv om bedriften står stille. Selv USA, som ikke er en tradisjonell velferdsstat, gir alle innbyggere som tjener under 75.000 dollar, en engangssum på 1200 dollar.
Den norske regjeringen reagerte også raskt. Anja Lauvdal får 80 prosent av gjennomsnittsinntekten de siste tre år. Men Nav har sagt at de ikke har kapasitet til å betale ut pengene før i juni. Det er tre måneder uten inntekt for henne og ufattelig mange andre i hennes situasjon. Kanskje får Nav til en nødløsning også for disse. Det er slik vi opererer nå, vi lager nødløsninger for å bøte på nødløsningene.
Grunninntekt for alle
Det trenger ikke vaere slik. Store kriser flytter det økonomiske systemet i sprang. Under første verdenskrig måtte kvinnene overta arbeidet i fabrikkene mens mennene ble massakrert i skyttergravene. Da krigen var over, hadde tilstrekkelig mange kvinner fått sansen for livet og økonomien utenfor kjøkkenet til at arbeidslivet ble varig endret. De moderne velferdsstatene oppsto som en reaksjon på fascismens framvekst under massearbeidsløsheten i mellomkrigstiden og det ragnarok som fulgte. Dagens krisen er ingen verdenskrig, men den er stor nok til at det som ble liggende ugjort etter sosialdemokratiets storhetstid, nå er blitt politisk mulig.
Hvis alle hadde en garantert grunninntekt på 2G, rundt 200.000 i året, ville mye av angsten som meldte seg 12. mars, vaert borte. Det ville blitt trangere tider, men ikke katastrofe. En grunninntekt, eller borgerlønn, ville vaert for økonomien det sterke lunger er for helsen. Den vil også sørge for livgivende sirkulasjon i det lokale naeringslivet ved at etterspørselen holdes oppe.
Jim O’Neill er styreleder for Chatham House, som blir regnet som en av de to viktigste tankesmiene i verden. Han er tidligere sjeføkonom i Goldman Sachs og statssekretaer i det britiske finansdepartementet og neppe sosialist. Han har foreslått at G20-landene bør bli enige om å gi inntektsstøtte til alle sine borgere. I en artikkel kaller han det People’s Quantitative Easing for å understreke at landene bør gjøre det samme for borgerne nå som de gjorde for bankene i finanskrisen i 2008. Viktigst er det å gi penger til dem med lavest inntekt, og det hele kan finansieres ved at sentralbankene trykker mer penger, mener han. Han har vaert imot en slik ordning tidligere, men koronakrisen har fått ham til å skifte mening.
En mulighet nå
Og det er det som er nøkkelen: Denne krisen kommer til å få ekstremt mange til å innse at velferdsstaten ikke er ferdig før innbyggerne har et minimum av økonomisk trygghet, og at behovsprøvd sosialhjelp er helt utilstrekkelig. Radikale grep blir mulige.
Hvis det tar to år før vi har en vaksine, tar det lengre tid før økonomien er friskmeldt. Stortinget bør vedta et treårig prosjekt der alle over 18 år som ikke er pensjonister (og allerede har en form for borgerlønn), får utbetalt 200.000 kroner i året. Det vil vaere som å reise seg før boksedommeren har talt til ni, og slå kraftig tilbake.
Så kan vi ha folkeavstemning høsten 2023 om ordningen skal avvikles eller videreføres. Det er vår velferdsstat, vi kan selv avgjøre hvor immune vi skal vaere når neste krise treffer.
Følg på twitter.com/svelle
Det er slik vi opererer nå, vi lager nødløsninger for å bøte på nødløsningene.