Regjeringer styrker seg verden over
en av de mest populaere lederne i den demokratiske verden, skriver Financial Times på bakgrunn av tallmateriale fra instituttet Morning Consult.
Støtten til lederne i de 10 største demokratiene i verden har vokst med i gjennomsnitt ni prosentpoeng, viser tallene deres.
Ingen bonus til nasjonalister Tross de stengte grensene mange steder i verden er det ingen spesiell bonus å spore til nasjonalistiske partier. Mange steder tvert imot.
I Tyskland har høyreradikale Alternative für Deutschland gått tilbake.
I Sverige, som fremdeles har åpne skoler og butikker, er Socialdemokraterna ifølge SVT igjen Sveriges klart største parti, en plass det høyrenasjonale Sverigedemokraterna ellers erobret ved årsskiftet. Tilliten til den sosialdemokratiske statsministeren Stefan Löfven har hoppet fra 26 prosent til 44 prosent fra februar til mars, skriver SVT. TIlliten til Sverigedemokraternas leder, Jimmie Åkesson, har gått motsatt vei fra 32 til 27 prosent.
Koronaviruset har rammet Italia hardest i Europa, blant annet fordi viruset lenge fikk herje ubemerket Velgerne har imidlertid ikke sviktet regjeringen. I midten av januar lå det høyrenasjonale opposisjonspartiet Lega 13 prosentpoeng foran det sosialdemokratiske regjeringspartiet ifølge gjennomsnittet av målingene i nyhetsmediet Politico. På torsdag hadde forspranget skrumpet til sju prosent.
I andre land som Spania, som også er svaert hardt rammet, ser man lite endringer på målingene. Det samme gjelder for Ungarn, hvor den nasjonalistiske statsministeren Viktor Orban prøver å plassere skylden hos innvandrerne, og har satt de demokratiske spillereglene på pause på ubestemt tid. Partiet hans, Fidesz, har ikke hatt noen fremgang, men ligger fortsatt rundt 50 prosent.
I Polen håper regjeringen at oppturen kan sikre dem seieren ved presidentvalget i mai.
Den økende støtten til mange regjeringer er typisk for første fase ved store kriser, sier Michael Bang Petersen, som er professor i statsvitenskap på Aarhus Universitet og har forsket på katastrofer og politisk psykologi. Det er fasen hvor stats- og regjeringsledere typisk har oppmerksomheten og kan opptre som samlende landsfedre- og mødre, eller militaere ledere, mens opposisjonen blir nødt til å slutte rekkene.
– Det sparkes i gang noen psykologiske prosesser som sier at når vi er i fare, så må vi støtte opp om fellesskapet, som jo er personifisert i den politiske lederen, sier han.
Hvilken type krise?
Erfaringen tyder på at velgerbonusen raskt kan forsvinne igjen. Ta bare den britiske statsministeren Winston Churchil, som – så godt som - -hadde vunnet andre verdenskrig, da han ble stemt ut av velgerne så fort trusselen var overstått, påpeker Michael Bang Petersen. Eller den danske statsministeren Poul Nyrup Rasmussen, som fikk et popularitetsløft av krisestemningen etter terrorangrepet 11. september 2001, som rasket fordampet i valgkampen etterpå.
– Vi har forskning som tyder på at skiftet tilbake kan skje raskt, sier Michael Bang Petersen.
På lang sikt kan store kriser ommøblere tidens politiske landskap. Etter andre verdenskrig fulgte en progressiv periode med rettigheter og oppbyggingen av den moderne velferdsstaten. Etter terrorangrepet 11. september vokste den religiøse polariseringen. Etter finanskrisen vokste populismen og motstanden mot det etablerte systemet.
Koronakrisen har en kraft og størrelse som igjen kan endre våre politiske landskap. Hvordan den vil gjøre det, avhenger i høy grad av hvordan den ender med å sette seg i befolkningene, vurderer Michael Bang Petersen.
Ender den med mest å bli sett på som en økonomisk krise, vil den kanskje trekke i samme populistiske retning som finanskrisen, sier han. Setter den seg mest som en epidemiologisk angst for smitte, kan den kanskje styrke nasjonalistiske høyrepartier.
– Vi vet at folk som er svaert bekymret for smitte, egentlig helst vil at andre folk holder seg på avstand, sier han.
Setter den seg som en opplevelse av at velferdsstaten ikke var sterk nok til å redde oss, ender den kanskje med et mer «solidarisk» svar og nye investeringer i den, sier Michael Bang Petersen.
– Det kan gå mange veier.