Forbrytelse og straffer

HELGEINTERVJUET: Nils Henrik Smith avslutter boka si om straffespark, «11 meter», med en fotballfaglig brannfakkel: Hva med å skyte fra 14 eller 16 meter?

– Hvorfor skrive en hel bok om straffespark i fotball?

– Fordi min store helt, Roberto Baggio, bommet på et avgjørende straffespark i VM-finalen i 1994. Den straffen var en veldig dramatisk konklusjon på en lang historie. For første gang ble VM-finalen avgjort med straffesparkkonkurranse. Baggio, som var halvskadd og en skygge av seg selv i kampen, hadde ført Italia til finalen. Han bommet på den avgjørende straffen. Et vanvittig drama, både for Baggio og for meg. Jeg var 14 år og lå knust på golvet hjemme på Bryne.

– Brutale scener, både i Pasadena og på Bryne?

– Straffespark er dramatiske. Og de har en tendens til å avgjøre mange fotballkamper. Jeg har lenge vaert fascinert av straffer som fenomen. Dette sparket er det mest brutale som skjer i fotball. I straffesparkkonkurranser vil eller annen, før eller siden, få kula som i russisk rulett. Det kan vaere traumatiserende. Karrierer preges av det. Straffer har et rituell og religiøst aspekt. Helter, frelsere og syndebukker skapes, og det er veldig mange gode historier bak dette ene sparket på en ball.

– Når og hvorfor ble straffesparket innført?

– Straffesparket ble innført før sesongen 1891/92 av de fire britiske forbundene som utgjorde IFAB, organet som var og er komiteen som bestemmer fotballreglene. Det skulle vaere løsning på et økende problem med redninger på streken med hendene eller kyniske taklinger foran mål. Dette skjedde 28 år etter de første fotballreglene ble nedtegnet. Forslaget og innføringen av straffer ble møtt med storm av protester. Straffefeltet og straffemerket kom i 1902. Siden da har straffereglene vaert omtrent som vi kjenner dem i dag, med noen justeringer.

– Du skriver at innføringen av straffespark i fotball var et slags farvel til den britiske gentlemannen og forståelsen av at man ikke jukser, for det er lite aererikt?

– Ja, og jeg trekker en parallell til syndefallet. Den profesjonelle ligaen ble innført i 1888. Da var det svaert kontroversielt at folk skulle få betalt for å spille fotball. Mange klubber motsatte seg det, blant annet fordi det medførte at arbeiderklassen kunne få penger for å spille, hvis de var gode noe. Den samme typen motstand var det mot straffespark. Corinthians Football Club i London, en stor og viktig amatørklubb, nektet å skåre på straffe, eller prøve å redde straffer fra motstanderen. Her er det nok litt miks av sannhet og myte, men du kan se for deg en viktorianske herre med bart og som bare lar motstanderen trille ballen i mål, fordi han mener hele opplegget bryter mot en gentleman's agreement og at man ikke jukser. Straffesparket, mente noen, var å bringe synden inn i fotballen.

– Fotball er en kollektiv sport. Du er inne på dette i boka di. Bryter ikke straffesparket helt med dette, som en strengt individuell handling?

– Jo, og dette er noe av det aller mest fascinerende med straffer. Én skytter mot én keeper. Mann mot mann. En duell, og et paradoks i en kollektiv idrett. Vi ser også at svaert mange viktige kamper blir avgjort av et straffespark, enten i selve kampen eller i form av en straffesparkkonkurranse.

– Peter Handke skriver om «Målmannens angst ved straffesparkmerket». Du (og Dag Solstad) mener straffeskytteren er den ensomme, og at angsten kanskje hyrer hjemme hos denne stakkaren som må skyte. Hvem skal vi stole på?

– Presset ligger jo hos skytteren, men det kommer an på personligheten til den som skal skyte, og på situasjonen. Skyter du får å vinne, går sjansen opp for å skåre. Skyter du for å unngå tap, går sjansen ned. Og ingen kan helt si hvilken personlighet som fikser dette best. Her er det ulike typer. Matthew Le Tissier skåret nesten alltid. Det gjør Mario Balotelli, som er en arrogant type. I den helt motsatte enden har vi Kjetil Rekdal og Robert Lewandowski. Gjennomproffe typer som bare hamrer ballen i mål. Ofte er det omstendighetene og anledningen som spiller inn, og det kan felle selv de største stjernene.

– Hvis livet ditt var avhengig av at en straffe ble satt i mål, hvem ville du sendt fram?

– Den gangen jeg har vaert naermest den situasjonen var 24. juli 1999, da Bryne spilte mot Lofoten og måtte vinne for å henge med i opprykkskampen. Vi lå under. Så utlignet Gatli.

– Mmmmm ... Geir Atle Undheim, Bryne-legenden?

– Så fikk Bryne straffe på overtid. I referatet i Jaerbladet sa Gatli: «Eg var faktisk ikkje nervøs. Eg la merke til at keeperen var stor og tung og tenkte tidleg i kampen: Får me straffe, set eg ballen til sida. Då dommaren bles for straffe, tenkte eg: Sattan så godt, nå vinne me». Han satte selvfølgelig straffen. Jeg tror nesten jeg får nominere ham til å ta et livsviktig straffespark.

– Min favorittstraffe er – selvsagt – Arild Ravndal sin i Haugesund. Har du et favorittstraffespark?

– Oi, det er mange som fyker gjennom hodet nå. Men jeg får holde meg til Gatli sitt, siden jeg er Bryne-supporter.

– Ikke for å gni det inn eller noe, men er det litt tungt å vaere Brynesupporter akkurat nå?

– Akkurat nå er det litt tungt, ja. I 2018 hadde vi et brukbart cupeventyr der vi blant annet slo ut Viking. Det var flott. Det er alltid et lyspunkt å sende Viking ut av cupen.

– Du fikk med deg at Viking kom til å vinne cupfinalen i fjor – på et straffespark?

– Jeg registrerte det. Den straffen vil kanskje havne i Ravndal-kategorien for Viking-tilhengere. Straffene blir ofte husket, både de som treffer i avgjørende kamper og ikke minst de som bommer.

– Hvor mange straffespark går egentlig i mål?

– Cirka 75 prosent i moderne fotball. Det er såpass høyt at det er forventa av skytteren å skåre. Men 25 prosent sjanse for å bomme er heller ikke ubetydelig. Noe av det fascinerende er at kvalitetene ellers i spillet langt på vei blir suspendert når straffene skal tas. Eks-keeperen til Sandnes-Ulf, Hannes Halldórsson, reddet straffe i VM fra verdens beste spiller, Lionel Messi. Messi er forresten en helt middels straffeskytter.

– Jeg trodde du holdt Børre Meinseth som verdens beste spiller?

– Min store, personlige helt. Han er i en egen kategori.

– Uansett, «flaks» og «tilfeldigheter» hører vi gjerne når det skal tas straffespark, saerlig straffesparkkonkurranser. Er det flaks om et straffespark går i mål?

– Ja og nei. I dagens fotball har skyttere og keepere alle muligheter til å forberede seg, studere motstanderen og trene på straffer. Likevel tok mange lag veldig lett på det lenge. På 90-tallet var det vanlig at lag trente på straffer under VM. Det er som å lese på bussen på vei til eksamenslokalet. Senere har dette blitt mer systematisert, og nå trener man på straffer, fordi alle ser at det avgjør veldig mye. Man kan forberede seg teknisk og mentalt, og likevel kommer nerver, det psykologiske spiller mellom lagene og noen ganger tilfeldigheter.

– Du skriver: «Når det gjeld straffespark, er det nokså openbert at regelen slik han er i dag, regelmessig fører til at marginale situasjonar får dramatiske konsekvensar, og vi bør i det minste spørje oss sjølv om desse konsekvensene er rimelige». Du argumenterer langt på vei for at straffesparket bør flyttes ut til 14 eller 16 meter. Hvorfor denne brannfakkelen?

– Fotballen er veldig konservativ. Den har alltid vaert sånn. Jeg mener det er et interessant tankeeksperiment å se på hvor straffen tas fra, og grunnen er denne: Et straffespark er en veldig stor målsjanse, ofte dømt i situasjoner som kanskje ikke er klare målsjanser. En ball som spretter opp i albuen. En klønete takling på en spiller som er på vei bort fra målet. Tvilsomme situasjoner der det ikke er klart hva som egentlig skjer. Vi ser ikke så ofte grove, bevisste regelbrudd. Et åpent skudd fra 11 meter gir, i mange tilfeller, en skjevhet mellom forbrytelsen og straffen. Jeg tillater meg å leke med tanken om at det kanskje bør eksperimenteres med avstanden fra mål, som å jevne det hele ut litt.

– Et siste stridstema: Er fotball underholdning?

– Jeg er forfatteren bak den litt berømte teksten «Fotball er ikkje underhandling». Det korte svaret er at jeg mener fotball og idrett kan vaere underholdende for tilskuere og utøvere, men hensikten er ikke å underholde, men å finne ut hvem som er best. Jeg har altså forsøkt å skrive en underholdende bok om noe jeg mener ikke er underholdning.